Kathrine trykker lett inn ringeklokken og venter. Og venter. Hun kikker inn vinduet til den slitte eneboligen, men det er mørkt, kanskje det ikke er noen her. Kathrine prøver ringeklokken en gang til, hardere og lenger denne gangen. Omsider hører hun bevegelser på innsiden, og Karl åpner døren. Han er trøttere enn Kathrine noen gang har sett ham, og formen hans ser heller ikke ut til å være det den engang var. «Er det deg?» sier han i en forsøksvis lett tone, men han lykkes ikke helt og fremstår ufrivillig nesten like sur som han er trøtt. «Ja, er Benedikte her?» Karl ser uutgrunnelig på henne uten å svare, så Kathrine fortsetter «Kan jeg få snakke med henne?» Karl ser ut som om han skal svare «nei», men ombestemmer seg tydeligvis og vinker henne inn med et skuldertrekk og en armbevegelse. Kathrine går inn. Dette er et av få hus der hun med god grunn ikke tar av seg skoene. Spesielt første, men også andre etasje, ser ikke ut i måneskinn, og i dag er intet unntak. Uventet kommer det et skrik fra oven, og Kathrine rykker ufrivillig sammen. Karl ser på henne, den ene munnviken krøller seg svakt, som i en minivariant av det en gang så fine smilet hans. «Det er bare Lars som er sent ute med betalingen. Kom.», sier han og rusler bedagelig gjennom alt rotet.

Snart er de på vei ut døren til den enorme inngjerdede hagen på baksiden av huset. Merkelig nok er bakhagen mye bedre vedlikeholdt enn både hagen på forsiden og selve huset, men det er vel slik de vil ha det. Benedikte bor jo ikke her heller, så det spiller kanskje liten rolle for henne hvordan huset ser ut.

Kathrine hadde håpet de skulle sette seg ved bordet like på baksiden, men Karl fortsetter i retning det tomme svømmebassenget. Hun grøsser, mens hun tenker tilbake på forrige gang hun var i nærheten av bassenget. De passerer hekken, og Benedikte kommer til syne der hun står med ryggen til, ved kanten av det tomme bassenget.