Marita klarer verken se eller tenke på noe annet enn gjenstanden i midten av hulen mens hun går mot den. Den minner om en enorm obelisk, men Marita klarer ikke helt å se formen på den, det er som om den flyter ut i luften som omgir den og lager en slags skimrende tåke, slik at det blir uklart hvor obelisken slutter og hvor luften begynner. Etter hvert som Marita kommer nærmere kjenner hun pulsen endre seg, hjertet begynner på en måte å slå i takt med en impuls som ikke kan komme fra noe annet enn obelisken. De siste 50 meterne eller så før obelisken består av vann. Hun går sakte rundt obelisken for å se etter en bro, men hun finner ikke noe slikt. Nysgjerrig setter hun seg på huk ved vannkanten og stirrer på vannet. Vannet er det klareste hun noensinne har sett og … det viser ikke speilbildet hennes? Med så rolig vann og disse lysforholdene burde hun sett seg selv i vannet, men hun ser bare vannet. Til tross for hvor klart vannet er, ser Marita faktisk ikke bunnen heller. Men på en eller annen måte vet hun at det ikke er dypt. Hun reiser seg og setter fra seg skoene. Sakte og forsiktig senker hun høyrefoten i vannet. Like under kneet treffer foten bunnen, som kjennes myk og behagelig. Like forsiktig senker hun også den andre foten i vannet og begynner å vasse mot obelisken.

Marita har ikke vært lenge i vannet før hun kjenner huden på beina begynne å sitre. Sitringen brer seg gjennom kroppen og gjør en saltomortale i hjertet hennes før den treffer hodet. Alle tanker og alle følelser fra før forsvinner. Alt hun kjenner er en vidunderlig fantastiskhet og en enorm optimisme. Alt er bare slik det er ment å være. Uten at Marita registrerer det, knekker beina hennes sammen, og hele kroppen hennes synker under vannoverflaten.