Niklas sitter på den kalde plasten, eller hva det nå er, og lurer på hva han skal gjøre. Siden han dunket hodet i understellet på bilen, har hodet hans verket mer enn det ville gjort etter tidenes fyllekule. Blodet har i det minste stoppet å renne, men til gjengjeld har Baktus hengt seg opp i såret. Baktus har allerede trykket på såret et par ganger for å fremprovosere smerte, og den siste gangen gjorde det så vondt at Niklas rett og slett la seg ned og vred seg i smerte. Det er bedre nå, men han har med vilje blitt sittende molefonken på plasten, det skader ikke om de tror han har mer vondt enn han har. Karius og Baktus står akkurat nå lett henslengt opp mot hver sin vegg, mens sjefen står der oppe og ser på ham.

Karl stopper og ser trøtt på Kathrine. «All yours.» Kathrine blir stående et par sekunder, trekker pusten for å roe seg litt, og fortsetter fremover. «Benedikte!» sier hun i en vennlig men ikke for vennlig tone. Benedikte snur seg og smiler mot henne. Ikke varmt og ekte, som før i tiden, men det er i det minste et smil, og Kathrine kjenner henne såpass godt at hun ser det er noe ektefølt i det. «Kathrine, for en … hyggelig overraskelse.»  «Ja, det ja – er lenge siden nå.» «For lenge?» «Snarere tvert imot.» Benedikte ler, og Kathrine kan ikke annet enn å la et par lattertoner forlate leppene hennes. En gang i tiden hadde de det jo så gøy sammen, både på den rette og på den feile måten. «Hvorfor er du her da, siden du tydeligvis er her motvillig?» «Jeg … noen var på besøk i butikken min i går. Og de lette tydeligvis etter noe. Noe jeg vet de ikke fant.» «Hvordan vet du de ikke fant det?» «Fordi jeg vet hvor det de lette etter er, og det er ikke i butikken min.» Benedikte virker interessert nå, kanskje for interessert. Bak seg hører Kathrine Karl komme nærmere.