Kathrine skjønner hun burde tenkt bedre gjennom dette, kanskje ble hun blendet og litt for høy på seg selv av promillen i natt, kanskje det hadde vært lurere å ringe enn å møte opp her. Ja, de var nære en gang i tiden, men det begynner å bli lenge siden og de skiltes ikke som de beste venner. Benedikte har sikkert også blitt hardere de siste årene mens hun selv har blitt mykere. Lyden av Lars sitt skrik for bare minutter siden farer på ny gjennom hodet hennes, akkompagnert av en svak skjelving gjennom kroppen. En skjelving Benedikte tydeligvis ser. Kathrine får et innfall og stikker hånden i vesken. Bak seg hører hun Karl nærme seg raskt – selv om han virker både dautrøtt, sliten og forfallen – er han tydeligvis ikke sløv, og å undervurdere kvinner fordi de er kvinner er noe han aldri har gjort. Før Kathrine rekker å få hånden opp av vesken har Karl et stramt grep om underarmen hennes. «Slipp det du har i hånden og ta hånden rolig opp av vesken.» Kathrines innskytelse er å adlyde, men istedenfor ser hun på Benedikte. Benedikte ser på henne før hun sier «Bare slipp henne, hun har det ikke i seg.» «Du kjenner henne ikke lenger», svarer Karl mens han motvillig slipper taket. «Det gjør jeg ikke, men klarte hun ikke å drepe folk den gang, klarer hun det i alle fall ikke nå. I verste fall skyter hun deg i foten eller armen, og det har du overlevd før.» Karl setter opp et av sine mest oppgitte ansiktsuttrykk, lurer sikkert på om han skal si «Kanskje det er deg hun skyter», men gjør det ikke. Han blir likevel stående tett inntil henne. Kathrine fortsetter «Jeg skulle gjort dette for lenge siden» og slenger en femhundregramspose ned på bakken mellom dem. Benedikte hever øyenbrynene overrasket. «Er det …?» «Ja, det er min andel fra ‘fisjonen’.» «Og nå gir du den til meg fordi?» «Fordi det er den du leter etter. Fordi jeg aldri kommer til å gjøre noe med den. Fordi den for ofte frister meg. Fordi jeg er redd for at politiet vil finne den. Det finnes tusen fordi-er.» Benedikte ser undrende på henne. «Ja, det tror jeg deg på. Men den første fordi-en er feil. Jeg har ikke lett etter den.» Benediktes blikk flytter seg spørrende til Karl. «Nei! Hvorfor skulle jeg gjort det? Ingen av oss har gjort det!» Folk som ikke kjenner Karl ville vært sikre på at han løy, både stemmen og kroppsspråket sier nemlig det, men det er bare slik han er. Benedikte ser på dem mens hun vrir på den ene ringen hun har på fingeren, noe Kathrine alltid ertet henne for, og sier «Jeg tror jeg vet hvem som var i butikken din og lette i går. Kom her.»

Kathrine går mot henne, mens Benedikte viser med hånden mot bassenget. Kathrine kikker ned i det vanntomme bassenget. Der er Karius og Baktus – begge hever hånden til hilsen – og på bassenggulvet, ja der sitter Niklas.