Anne hviler håndflatene på vinduskarmen og ser drømmende ut vinduet. Noen få, små snøflak danser i vinden på sin vei mot bakken, en bakke som gradvis blir hvitere, men der gresstuster og steiner fortsatt stikker opp. Solen har akkurat beveget seg over fjelltoppene i sørøst og kaster sine lange, gylne stråler mot henne. Hun lar blikket gli over fjellandskapet. Hytten, om man kan kalle denne monstrositeten for en ‘hytte’, ligger veldig fint til. Den ligger langt til fjells, fjernt fra alt av folk og bråk, avsondret vil sikkert mange si, men den føles samtidig trygg og lun. På et merkelig vis er hytten bygget slik at den ligger i le for vinden, samtidig som den har litt utsikt. Den er også plassert et godt stykke under tregrensen, slik at de har en skog bak hytten.

Anne har lyst til å bli stående og stirre på landskapet, men plikten kaller. Hun snur seg og går i retning det som ironisk kalles kjøkkenkroken, men som i virkeligheten er et kjøkken de fleste moderne eneboliger ville vært misunnelige på. Hytten hun befinner seg i ligner mer på et palass enn en hytte. Av form og størrelse minner den henne om et engelsk gods, men bygget i norsk stil med tømmer og torvtak. Enorm grunnflate, en første etasje med flere oppholdsrom og kjøkken, andre etasje med hovedsakelig soverom, og øverst et luftig loft. Hytten ble bygget av den gamle grunneierens far en gang på 80-tallet, og kraftig modernisert og utvidet av sønnen, en eksentrisk og ukjent millionær, for et par år siden. Sønnen, som den siste i slekten, gikk bort i fjor, og hadde testamentert hele eiendommen til en stiftelse hvis formål er å hjelpe kreftsyke barn. Og sånn havnet Anne her. Hun meldte seg nemlig som frivillig til hytteoppgaven tidligere i høst, og nå i desember skal de ta imot flere barn og familiene deres til en annerledes førjul og juletid.

Anne går inn på kjøkkenet og møter blikket til Lukas, den første gjesten deres, tiåringen som kom allerede i går. Anne, og Martin som smiler til henne, hentet Lukas på togstasjonen i går kveld. Som avtalt reiste moren hans tilbake til byen for å jobbe, før hun også kommer til hytten om noen dager. Anne setter seg ned på kne mens Lukas løper mot henne og kaster seg i armene hennes, slik at de begge leende faller mot gulvet. Dette er noe de har gjort siden første gang de traff hverandre, en solfylt senvårsdag for et halvt års tid siden. Anne husker fortsatt, så altfor godt, hvor totalt utmattet Lukas var. Bare det å åpne øyelokkene så ut til å kreve en enorm kraftanstrengelse, og på et eller annet hvis ble det en greie mellom dem at Lukas skulle bli sterk nok til å løpe henne overende. Det klarte han allerede første gang, men den gang da til høylytte protester fra Lukas som mente hun ‘jukset’, og umulig kunne falle så enkelt. Nå er det noen måneder siden han sluttet å beskylde henne for juksing, og det er helt utrolig å se hvordan han har kviknet til. Anne kan ikke beskrive hvor fint det har vært å se utviklingen hans, og også hvordan moren hans stadig har kommet i bedre humør. Fordi Lukas har blitt bedre, selvfølgelig, men også fordi hun får litt egentid når Anne er med Lukas. Lukas er ikke frisk enda, men han er godt inne i vedlikeholdsfasen av behandlingen, og det er lov å håpe at han om en stund vil bli erklært frisk.

«Skal dere vaske gulvet hele dagen, eller skal dere komme dere opp og hjelpe meg med maten?», spør Martin liksomstrengt. «Det er ikke lenge til de første gjestene kommer.» Lukas spretter opp. «Er ikke jeg den første gjesten?» «Nei, du er den første bakeren» svarer Martin lattermildt. «Okei da. Se Anne, Martin lærer meg å bake brød.» Anne kommer seg på beina og lytter til Lukas forklare hva han har gjort med deigen så langt. Lukas traff Martin for første gang i går, men det virker allerede som om de har kjent hverandre i evigheter. Selv traff hun Martin for et par uker siden, i forbindelse med at de begge var valgt til å være blant de frivillige på hytten. Han er hyggelig, «Og singel!», som venninnene hennes påpeker om alle single menn hun treffer, men Anne har ikke tenkt på ham på den måten. Enda i alle fall. «Hva kan jeg gjøre?» spør hun. «Jeg tror vi har kontroll her, men kunne du dekket på i … Tar vi Lillestuen i dag?» «Ja, det er Hemmingsøy-familien, de er tre. Og, Magnus med foreldre, så de er også tre, som kommer i dag. Da er det rikelig med plass i Lillestuen, så slipper vi så mye ledig bordplass i Storestuen.» Anne vinker ha det til Lukas – som med et glis veiver tilbake med deigfylte hender, så ivrig at deigen spruter i alle retninger – og går til Lillestuen for å dekke på.

«Trøtt åpner Line øynene og ser om mulig enda mindre enn før hun åpnet dem. «Hvor er jeg?», sier hun sløvt ut i det mørke intet mens hun prøver å bevege seg. Noe strammer rundt halsen og hun synker tilbake i sengen. Line prøver å løfte armene, men håndleddene hennes er festet til sengen. Anklene likeså. «Hallo? Hallo? HJELP! KAN NOEN HØRE MEG?» Ingen svar. En redsel brer seg som en sprintende brann gjennom henne, men den slukker like fort som den oppstod. Hva har vel jeg å være redd for? Ingenting. Hun prøver å bevege høyrearmen igjen. Den er fastspent, men det er mulig å bevege den litt. Hva med å trekke hånden til seg? Hånden møter motstand av noe mykt og fast like ved håndleddet, men kanskje … Hun prøver å gjøre den allerede lille barnehånden så liten som mulig, mens hun vrikker, vrir og drar.  Etter flere forsøk lykkes hun, først med høyre hånd, så med venstre. Døsig løfter hun hendene, kjenner noe mykt rundt halsen. Rolig fører hun hendene langs båndet uten å finne en åpningsmekanisme. Hodet hennes føles som rullende bomull, og det er først nå hun får samlet seg nok til å tenke: Er jeg fanget?