Anne setter trøtt det siste fatet i oppvaskmaskinen og starter både oppvaskmaskin 1 og oppvaskmaskin 2, eller Vaskemannen og Vaskedamen som Lukas kaller de. Det har vært en lang, men hyggelig dag. Martin hadde fått en sms som sa at Hemmingsøyfamilien ikke ville komme likevel. Han hadde blitt ganske skuffet og prøvd å ringe dem flere ganger uten å få svar. Anne syntes også det var dumt, men i sitt stille sinn var hun litt glad også. Det blir en del å holde styr på den neste tiden, spesielt etter at den tredje av de frivillige, Kathrine, måtte melde forfall i forgårs, for sent til at de hadde klart å få inn en erstatter så raskt og så tett opp mot jul. At det også blir færre gjester er dermed bare passende. Eller gjester og gjester. Det er jo ikke et hotell, så alle skal være med å lage mat og rydde og alt som skal gjøres, men det er ikke tvil om at mye av ansvaret likevel vil falle på henne og Martin. Og sånn må det nesten være også – det at familiene skal bli kjent med hverandre og møte noen i lignende situasjon er jo poenget med hele opplegget. Lunsjen var fin, og middagen enda bedre. Både Magnus og begge foreldrene er virkelig fine folk, og Anne kjente med en gang hun traff dem tidligere i dag at de vil bidra til at oppholdet her blir fint for alle.

«Da var første dagen over.» sier Martin idet han kommer inn på kjøkkenet. Anne snur seg og sier med et smil «Hva er ‘status’?» «Magnus og foreldrene er på rommene, og sover forhåpentligvis søtt. Lukas sover i en stol i Lillestuen – jeg skulle til å bære ham opp, men han han insisterer på at du skal gjøre det. Du har virkelig funnet tonen med ham. Og – jeg ser hvor glad du blir når han er glad.» «Ja, han er så fin.» «Du klarer å bære ham?» «Ja, hva tar du meg for?», svarer Anne liksomsint. Martin slår smilende og unnskyldende ut med armene. «Du er en sterk og selvstendig kvinne som bærer barn fram dit de skal. Nei, men alvorlig. Dørene er låst og vinduene lukket. Jeg går og legger meg nå, så snakkes vi i morgen.» Anne nikker. «God natt.» «God natt.»

 Anne går inn i Lillestuen og løfter Lukas forsiktig. Han mumler noe uforståelig tilbake, men forblir sovende. Halvveis i trappen merker Anne at 30+ kilo var litt tyngre enn hun trodde, men hun får ham inn på det enorme soverommet han etter hvert skal dele med sin mor, inn i pysjamasen og under dynen. Før hun forlater rommet sjekker hun at det er strøm på walkietalkien på nattbordet hans. Mottakeren står på hennes eget nattbord, slik at han enkelt kan kontakte henne hvis han skulle trenge det. Anne blir stående i døråpningen og se på ham, før hun lukker døren stille.

Hun går ned igjen i første etasje og slukker lysene i entreen og på kjøkkenet før hun går til Lillestuen. Idet hun slår av lyset i Lillestuen fryser hun. Var det noe som beveget seg utenfor? Når det er lys innendørs og mørkt ute er det jo vanskelig å se ut, men akkurat da hun slukket lyset syntes hun hun så en skikkelse bevege seg utenfor vinduet. Anne blir stående og stirre, men ingenting mer skjer. Sakte og forsiktig beveger hun seg bort til vinduet og ser ut mens hun skjuler seg bak gardinen. Et stykke bortenfor står en av utelampene og kaster et svakt lysskjær i retning vinduet. Ellers er det bekmørkt. Anne rister oppgitt på hodet og innser hun bekymrer seg uten grunn – hun må ha sett feil – da hun tilfeldigvis ser ned på bakken utenfor. Er det et svakt spor i det tynne snølaget?