Line må ha døset av, merkelig så trøtt hun skulle være, for nå våknet hun igjen. Hun løfter hendene til halsen for å få av båndet, men kjenner ingenting. Forsiktig rører hun på beina. Ingen hindre. Hun er fri! Glad setter hun seg opp. Det er fortsatt mørkt, men nå når hun sitter oppreist kan hun se en knapt synlig lysstripe langs gulvet. Det må være lys fra under døren! Line setter beina på gulvet. Det er et kaldt steingulv, og hun har bare sokker på seg. Først nå legger hun merke til at hun har sovet fullt påkledd, ikke rart siden det er så kaldt her. Forsiktig beveger hun seg mot døren med hendene foran seg. Fremme ved døren lar hun hendene gli over det ru treverket til hun finner dørhåndtaket. Hun trykker ned dørhåndtaket og dytter. Bomfast. Kanskje døren åpnes innover? Hun prøver å dra, men døren rikker seg ikke nå heller. Line lurer på hva hun skal gjøre, da hun plutselig hører et klikk. Line stivner. Låste noen opp døren? Hun flytter seg raskt til siden og venter stille. Døren forblir lukket, og hun hører ikke flere lyder. Line går bort til døren og drar i den på ny. Denne gangen åpner døren seg og hun står øyeblikket etter i en lang, tom gang. Gulv, vegger og tak består av store steiner, dunkelt opplyst av det Line først tror er fakler, men hun ser fort at det er en slags flammelignende lyspærer. Med jevne mellomrom er det også tunge tredører, lik den hun nettopp har åpnet, på begge sider av gangen. Betyr det at det er flere fanger her?

Line går så stille hun kan mot den nærmeste døren, legger øret mot den og lytter. Ikke en lyd. Forsiktig legger hun hånden på dørhåndtaket, presser ned og legger vekten mot døren. Den rikker seg ikke. Først nå legger hun merke til nøkkelhullet. Det ser eldgammelt ut, minner om de nøkkelhullene på film som låses opp med gigantiske metallnøkler hengende fra et like stort nøkkelknippe. Hun bøyer seg, kniper igjen det ene øyet og legger det andre mot nøkkelhullet. Bare svarthet. Rommet må være uten lys, akkurat som hennes. Men … En tanke treffer Line, og hun går tilbake til sin egen dør, som nå står halvåpen. Den har også nøkkelhull. Hvis Line kunne se en lysstripe under døren da hun var fanget, hvorfor kunne hun ikke se lys fra nøkkelhullet? Hun legger øyet mot nøkkelhullet på utsiden av døren. Det er svart, men ikke helt, hun skimter faktisk veggen på innsiden. Rart. Line tar et steg inn, nysgjerrig på om det går an å se ut, men fryser. En skjelvning går gjennom henne. Hun vil ikke gå inn igjen i fangehullet. Tåpelig, det er ingen her. Line ser ut i gangen igjen, til begge sider som for å krysse en fotgjengerovergang, men ingen og ingenting. Hun lytter, fortsatt ingenting. Line går inn i fangehullet, finner raskt nøkkelhullet med fingrene, og bøyer seg for å se. Svarthet. Hun burde sett gangen på utsiden, men den gang ei. Merkelig. Line reiser seg opp igjen og lar blikket gli over det svakt opplyste fangehullet. En seng med remmer står midt i rommet, ellers er det bare mørk, kald sten, men hva er det? Innerst i kroken står det et lite bord med noe oppå. Er det … kan det være? Sekken hennes! Mobilen! Line løper mot kroken. Brått hører hun en svak knirkelyd bak seg. Line fryser et sekund før hun snur seg, i hodet ser hun bilder av en innbilt fangevokter, en svær og på alle måter grotesk mann, men etter å ha snudd seg ser hun ingen. Line trekker et lettelsens sukk, før hun legger merke til at døren glir sakte på vei mot dørkarmen.