Anne skjønner allerede idet hun tenker tanken at fantasien er i ferd med å løpe løpsk, og sier igjen til seg selv at det må være Martins spor. Hvordan kunne hun glemme å spørre ham under frokosten? Bak busken ved vinduet er det et større, avlangt parti som er trykket ned. Nesten som om noen har stått tett inntil vinduet, for så å kaste seg ned bak busken for å ikke bli sett. Nei, Anne ler litt av sin egen tåpelighet. «Hva ler du av?» spør Lukas, som plutselig er bak henne. «Jeg ser bare på gresset.» Anne peker vagt rundt seg. «Den avskyelige snømannen! La oss følge sporene hans!» Først da ser Anne at det faktisk er noe som kan ligne på spor fra busken i retning skogen. Sporene er utydelige, og enkelte steder ser det ut som om hvem-det-nå-er har gått med bare en eller en halv fot, hvis det da i det hele tatt er spor og ikke tilfeldige variasjoner i snøen og gresset. Snølaget er rett og slett for tynt til at det har blitt laget skikkelige spor, dessuten har den lave solen truffet deler av bakken og laget grønne smelteflekker hist og pist. Det kan like gjerne være fantasien som løper av sted med dem. Men så lenge de har det gøy, hvorfor ikke?

Lukas småløper av gårde med Anne like bak. Når de kommer inn i skogen blir det enda vanskeligere å følge sporene, siden trærne gjør at det er enda mindre snø på bakken. Anne tenker etter hvert at Lukas’ fantasi har tatt fullstendig overhånd, men de fortsetter så lenge han har det gøy. «Se!», sier han plutselig. Anne tror først det er enda mer fantasi, men så ser hun også det. Mellom trærne, en liten fotballbanes lengde foran dem, er det noe som ser ut som en liten hytte.

Lukas løper som besatt med Anne mer avmålt like bak, og snart er de foran hytten. Eller hytte og hytte, jordkjeller er mer beskrivende. Fronten består av en heller falleferdig steinmur og en merkelig velholdt dobbeltdør. Sidene og den bakre delen består i sin helhet av gress, jord og småbusker som hever seg opp fra terrenget som en liten haug. Døren tilter svakt bakover og er ganske stor sammenlignet med den bakre delen av haugen. «La oss gå inn.» Lukas ser ivrig på henne, men Anne ser tvilende tilbake. Det var en gård på eiendommen tidligere, så det gir mening med en jordkjeller, men hvorfor her? Hun ser seg rundt. Det er jo ingenting i nærheten og altfor langt til Godset, men den gamle gårdsbygningen lå kanskje ikke der Godset nå ligger. Og er den trygg? For en ironi om Lukas skulle overleve kreften bare for å moses eller kveles i en jordkjeller. Lukas ser bedende på henne, og hun vet hun ikke klarer å stå imot. «Vi kan åpne og se, men ikke gå inn. Vi vet ikke om det er trygt.» Anne lener seg frem og tar tak i den ene delen av dobbeltdøren, men uten at hun klarer å rikke den. Siden døren tilter svakt bakover, må hun også løfte litt av dørens vekt for å få den opp. Hun kjenner Lukas ta tak rundt livet hennes og prøver å dra henne bakover. Anne må smile av iveren hans og tar i av all kraft hun også. Døren flyr brått opp og Anne og Lukas ramler bakover og lander i gresset. Et øyeblikk tror Anne døren ble åpnet innenfra, noe som gir henne totalpanikk, men hun skjønner straks at de åpnet døren selv, og falt bakover da hun glapp dørhåndtaket. Anne får på egen hånd vippet opp den andre delen av døren. Innenfor er en bratt og kort steintrapp. Nedenfor trappen ser de litt av et jordgulv, men på grunn av vinkelen ser de ikke hva som er i jordkjelleren. Lukas skal til å gå ned trappen, men Anne griper ham i armen. «Vi vet ikke om det er trygt Lukas. La oss lukke døren og gå tilbake.» Lukas sukker og sier «OK» – så Anne slipper armen hans, bare for å se ham pile ned trappen.