Line løper mot døren og tar tak i den for å trekke den opp igjen, men døren nekter. Line spenner beina mot gulvet og bruker alle kreftene hun har, kjenner at hun så vidt klarer å holde døren på stedet hvil. Men så snart hun slakker litt av, begynner døren sakte, sakte å lukke seg selv igjen. Line skjønner at hun ikke vil klare å åpne døren igjen, og at det eneste hun kan gjøre er å hente sekken. Så hun slipper døren, løper mot sekken, tar tak i den og snur seg for å løpe ut døren. Men i stedet ender hun på gulvet. Det gjør vondt. Snublet hun i sine egne bein? Line reiser seg og tar tak i sekken igjen. Den sitter fast. Hva? Sekken er ikke til å rikke. Hvor la jeg mobilen? Siderommet! En tursjokolade; Line stapper den, med papir på, mellom tennene, aldri godt å vite når man trenger litt energi; og holder sekundet senere rundt mobilen. Den gamle mobilen. Hvor er den nye? Det andre siderommet? Ja! Hun kjenner hånden legge seg rundt den. Line snur seg, døren er nesten lukket. Hun løper mot døren, vrir seg sidelengs for å komme gjennom den smale åpningen, smeller mot dørkarmen og stuper ned på gulvet i gangen.

Line ligger på gulvet noen sekunder, kjenner hjertet hamre og en slags eufori strømme gjennom kroppen. Det gikk! Mens kroppen roer seg, setter hun seg sakte opp. Både hender og munnen er tomme. Den gamle mobilen ligger til høyre for henne, hun kryper bort til den. Det er en gammel Nokia 3410, Mamma hadde foreslått at de skulle klare seg uten apper i desember og hadde rotet frem denne fra Onkels dinosaurlager. Line hadde motvillig gått med på det, men hadde likevel smuglet med seg iPhonen. Hvor er den? Hun ser seg rundt. Ingen iPhone. Hun må ha mistet den i fangehullet da hun krasjet med dørkarmen. Line reiser seg og legger hånden på dørhåndtaket, men hun vet allerede svaret. Døren er ikke til å rikke. Jaja, det er bare å ringe etter hjelp med Nokiaen da. Line ser på skjermen. Den er død. Skrudde jeg den av tidligere? Line kan ikke huske at hun gjorde det, men det må hun ha gjort. Hun trykker inn på-knappen så skjermen våkner til liv. De to Nokia-hendene håndhilser på hverandre, uendelig tregt. Pinkode. Idiotdinosaurmobilen krever pinkode. Pinkoden er … Det står stille for Line. Hvorfor kunne ikke mobilen kjent igjen ansiktet hennes, eller i det minste fingeravtrykket hennes? Koden er enkel, tror hun, noe hun lett burde husket. Bursdagen hennes? Hun prøver. «Feil PIN-kode. 2 forsøk igjen.» Line begynner på et nytt forsøk, men stopper etter to trykk. Hun aner ikke hva koden er, dumt å kaste bort et forsøk til. Håper i stedet koden dukker opp i hodet hennes senere.

Line legger mobilen i lommen og plukker opp sjokoladen. Både adrenalinet og den verste nysgjerrigheten har lagt seg. Hvor er Mamma og Pappa? Og hva skal jeg gjøre nå. Line prøver de nærmeste dørene, men de er alle låst. Merkelig nok er hun ikke redd, det er hun på mange måter ferdig med, hun kjenner i stedet nysgjerrigheten stige. Et øyeblikk er hun redd for Mamma og Pappa, men de har det sikkert bra begge to. Line selv hadde det jo bra. Bortsett fra at hun var fanget da. Så de har det sikkert bra de også, for nå i det minste. Kanskje er de bak to av disse dørene, eller kanskje de er et helt annet sted. Line lurer på om hun skal rope på hjelp, eller hamre på dørene, da hun plutselig synes hun hører noe. Line stilner tankene og lytter. Ganske riktig, i det fjerne lyder svake skritt og stemmer.