Anne banner intenst innvendig. «Lukas! LUKAS!» «Kom, det er helt trygt.» Det kan han umulig vite, men jordkjelleren har sikkert vært her i flere tiår eller enda lenger, så da står den forhåpentligvis noen minutter til. Og hvilket valg har hun egentlig? Hun kan ikke forlate ham. Men hvis hun går inn og den raser sammen vil ikke Martin og de andre ha sjans til å finne dem i tide. De vil dø begge to. Anne tar det eneste valget hun føler hun kan ta og småløper ned trappen.

På bunnen blir hun stående stille mens øynene venner seg til mørket. Hun tar et steg til siden for å la litt mer av dagslyset sildre ned trappen og inn i jordkjelleren. Når Anne etter hvert ser konturene av rommet, blir hun overrasket. Hun forventet en potetkjeller med noen gamle, tomme kasser, og kanskje en hylle til litt utstyr eller hva de nå hadde bruk for før i tiden. Men nei. Dette ser mer ut som en gammel bolig. Rommet er lite, men rommer likevel mye. En seng i et hjørne, et lite arbeidsbord med tilhørende stol langs den andre veggen. Det henger også noe på veggene, plakater eller bilder, men det er for mørkt til at Anne kan se hva de viser. Midt i rommet er en tykk, rund trestokk som går fra gulv til tak. Den virker provisorisk, noe som gir Anne følelsen av at jordkjelleren kan ramle sammen når som helst. Lukas står ved arbeidsbordet og prøver å holde noe opp mot det lille lyset som er der inne. «Jeg tror det er et kart. Men det er for mørkt, jeg skulle hatt lommelykten på mobilen min. Kanskje det ikke er en så god ide at det er mobilforbud på Godset?» Anne skal til å si at det ikke er et mobilforbud, snarere en tilrettelegging for å være til stede med de rundt seg og koble helt ut, men setter seg i stedet ned på huk, slik at ansiktet hennes kommer på høyde med Lukas’. «Hør. Vi kan ikke bli værende her. Vi kan få taket i hodet, og du vet hva det betyr?» Hun ser Lukas’ ansiktsuttrykk endre seg, han vet så altfor godt hva det betyr, og hun angrer på det hun sa. Men det er bedre at hun sårer ham enn at de får taket i hodet. Anne legger armene rundt Lukas og gir ham en klem han gjengjelder inderlig – før hun løfter ham opp og bærer han ut av jordkjelleren, fortsatt klemmende.