Det føles som om tusen tanker raser gjennom Lines hode og omgjør det til et eneste stort stormkaos, men egentlig er det kun ett spørsmål som svirrer rundt: Skal jeg gjemme meg for de som kommer eller ikke? Line er nysgjerrig – har lyst til å snakke med hvem det nå er. Men, det er sikkert de som fanget henne som er på vei, og har de fanget henne en gang vil de sikkert like å fange henne en gang til. Denne gangen vil de sikkert fange henne bedre også, slik at hun ikke kommer seg unna. Line vender seg bort fra stemmene og lister seg raskt av gårde i motsatt retning. Hun prøver flere dører men alle er låst. Bak henne blir stemmene gradvis høyere. Den ene stemmen er grov og raspende, småskummel, den andre er spedere og lysere – begge for svake til at hun klarer å høre hva de snakker om. Line snur seg. Gangen er fortsatt tom, men hun ser lys flakke på veggen i enden av gangen, sikkert en lommelykt som lyser fra en annen gang og inn til hennes gang. Hvor nærme de er å svinge inn i hennes gang aner hun ikke, men når de gjør det vil de se henne med en gang. På impuls hiver Line seg inn i den nærmeste dørnisjen og trykker ryggen så tett mot den lukkede døren som overhodet mulig. Hun er relativt liten, men om hun er helt skjult av dørkarmen aner hun ikke. Line kjenner hjertet hamre som besatt, det er nesten så hun er redd de skal høre det, mens hun prøver å stilne den plutselig hvesende pusten sin.

Stemmene kommer nærmere og nærmere. Line lytter intenst, men hun klarer ikke gripe fatt i ordene. De har en rar dialekt, og klangen av skoene deres mot gulvet blandet med den merkelige akustikken, gjør at samtalen bare blir en eneste stor julegrøt i Lines ører. Brått stopper både skritt og stemmer. Line holder pusten, men blir fortvilet over at hun ikke klarer å sette hjertet på pause også. Når hun hører den infernalske hjertedunkingen, må da de også høre det. En svak kremting fra gangen følges av et raskt og hardt «shss». Døren begynner å gjøre vondt i ryggen hennes, da den uventet gir etter og hun faller baklengs ned på et hardt stengulv. Kroppen hennes har knapt berørt gulvet før hun spretter opp og spinner rundt. Hun står i en ny bekmørk celle. Bak henne har skoene begynt å lage lyd igjen, så Line gjør det eneste hun kan komme på: Løper bak den åpne døren og kliner seg så tett opp mot steinveggen som mulig. «Hørte du noe?» hører hun fra gangen utenfor. «Njaaa, hva skulle det vært da? Det er kun oss her.» Stemmene er på vei inn døren da… «Der! Der! Ta den!» Ser de meg? Det høres ut som om et eller annet faller til gulvet med et stønn mens noen løper inn i cellen. Line stålsetter seg, men skjønner at han løp forbi henne og helt inn i cellen. De neste 10 sekundene føles som flere timer, og fylles fra ende til annen av en særdeles høytspillende bøtteballett. Hun skjønner etter hvert at det er noen som løper i cellen, og tydeligvis river ned både det ene og det andre på sin vei. Heldigvis holder han seg unna døren og området i nærheten av Line.

Omsider stopper bråket, og alt hun hører er en pustende og pesende hvesing. «Den slapp unna» sier den grovkornede stemmen. «Den kom ikke forbi meg» svarer den andre, som tydeligvis står i døråpningen. «Jo, det må den ha gjort, den er ikke her.» «Nei det …» Et skrik fyller rommet. «Vi har ikke tid til dette.» Begge går inn i rommet. Line hører at de holder på med noe, til lavlytte protester fra en tredje stemme. Etter hvert blir alt stille, de forlater rommet, og døren lukkes.