Hæ … Anne kommer langsomt til seg selv. TV-en har gått i dvale, rundt henne er det mørkt. Halv fem om morgenen – eller, ‘om natten’ passer bedre. Hun strekker på seg under teppet, lukker øynene og håper å få sove et par timer til, orker ikke gå opp for å legge seg. Men øyelokkene har ikke lukket seg før de spretter opp igjen. Hvorfor har jeg ikke hørt Martin og de andre da de kom tilbake? Anne reiser seg, tusler trøtt ut i entreen og åpner det store garderobeskapet. Nesten tomt, og ingen ukjente sko. Hm. De kan ikke ha kommet tilbake. Anne kjenner en voksende uro, hva hvis noe har hendt dem?

Hun skynder seg opp trappen og inn på Martins fortsatt tomme rom. Sekunder senere drar hun ut mobilskuffen, som … er tom … Var det ikke i denne skuffen de la alle mobilene? Anne drar ut skuffen under. Tom. Skuffen over. Tom. Forvirret åpner hun resten av skuffene i kommoden. Tom tom, og tom. Hun fortsetter til skapet, og så det neste skapet, men det eneste hun finner er Martins klær. Det var i den første skuffen de la mobilene. Men kanskje Martin har gjemt mobilene for å være sikker på at ingen av ungene skulle finne de? Ja, det gir mening, det kan jo ikke være noen andre som har tatt de. Anne ler nervøst. Hun går bort til vinduet – håper at et blikk på naturen og stjernehimmelen skal roe henne – men ute snør det tett i tett. Anne skrur av lyset for å kunne se bedre ut vinduet. Ikke bare snør det, det må ha snødd kraftig gjennom hele natten, kanskje allerede fra da hun satt seg ned foran TV-en. Snøen ligger nemlig tungt både over og oppetter busker og trær. Hun går ned til inngangsdøren, åpner den og går ut på trappen. Anne er under tak, men vinden virvler noen snøflak bort på henne der hun slår armene rundt seg selv. Innkjørselen er helt nedsnødd, og da er garantert veien til Godset nedsnødd også. Hun går inn igjen og bort til innedøren som leder til garasjen. SUVen står der fortsatt, men snømobilen som Lukas kaller den, er borte. Enda godt Martin hadde vett til å ta den bilen som er best egnet for dårlige føreforhold. Martin er dessuten for fornuftig til å kjøre i kraftig snøvær. De må ha sett snøen komme på værvarselet og valgt å overnatte nede i bygden. Men Anne liker ikke dette. Hvis det har skjedd dem noe er det ingen som vil savne dem før det har gått en stund, alle skal jo ha fortalt sine nærmeste at de blir uten mobil under oppholdet, men at de kan nås på …. Satellittelefonen! At hun ikke tenkte på det før. Det svære droget som fulgte med Godset. Og snømobilen har også satellittelefon.

Anne småløper til det gamle, og nå ubrukte, kontoret i andre etasje, åpner skapet og trekker et lettelsens sukk idet hun ser satellittelefonen. Hun ser på klokken, den er over 5, merkelig så fort tiden går når man er smånervøs. De sover sikkert godt i bygden – blir det for tidlig å ringe? Og hvis de ikke er i bilen vil de heller ikke høre anropet. Men hvis de sitter fast i bilen et sted på veien … Anne bestemmer seg for å ringe og trykker inn påknappen. Ingenting skjer. Hun trykker igjen – holder knappen litt lenger inne denne gangen. Anne har lyst til å riste i telefonen, men vet at det ikke hjelper. Er batteriet kanskje utladet? Hun åpner satellittelefonens lille utstyrsbag, og tar med seg ladekabel og telefon til nærmeste stikkontakt. Ett minutt senere er skjermen på telefonen fortsatt like tom. Hm. Det er da strøm i alle kontaktene i hele huset? Anne løfter telefonen, og først nå legger hun merke til at den kjennes lettere enn under opplæringen med Martin. Sekunder senere har hun åpnet batteridekselet, bare for å oppdage at batteriene mangler.