Lukas skriker av full kraft – om det er av glede eller av skrekk aner han ikke, sikkert en blanding – der han suser nedover i mørket. Den farefulle ferden ender brått i noe mykt og svært. Lukas setter seg fortumlet opp og ser rundt seg. Han sitter i en stor tjukkas og … der er det en lyktestolpe …? Har jeg kommet til Narnia? Lukas spretter opp og løper bort til det som faktisk er en lyktestolpe. En riktig så pen, og litt eldre variant, langt fra de man ser langs bilveiene. En skrekkblandet fryd bobler i ham, han som trodde Narnia ikke fantes. Men han er ikke i en skog. Rundt ham er det mye stein. Svære firkantede steiner utgjør steingulv, steinvegger og steintak. Høyt oppe på den ene veggen stikker det ut noe som minner om en rutsjebane, det må ha vært den han rutsjet ned og som spyttet ham ut i tjukkasen.

Hva er det? Lukas skimter noe i utkanten av lyset fra lyktestolpen og løper mot det. Det viser seg å være en gammel gruvevogn på et sett av like gamle skinner. Akkurat som den Onkel Skrue kjører i. Dette stedet må være rene himmelen for Onkel André. Vognen står inntil en liten trapp, og hva er vel da mer naturlig enn å sette seg i vognen. Lukas klatrer om bord, og før han vet ordet av det begynner vognen å trille. Først synes Lukas det er artig, men straks angrer han. Vognen er faretruende nærme å velte i svingene, og han blir kastet rundt i bunnen av vognen. Dette er ikke gøyt lenger. Er det bremser her? Lukas får tak i kanten av vognen og klarer å dra seg opp langs den. På andre siden av vognen stikker det opp en stang, det må være bremsen. Lukas prøver å rekke stangen med hånden, men faller i stedet i en sving og tumler igjen rundt i bunnen av vognen. Brått kjennes det ut som om vognen svever i luften.