Anne stirrer på Magnus’ seng mens hjernen hennes prøver å forstå hva som foregår. Martin og de to familiene han skulle hente er ikke her. Og det er heller ikke Magnus og foreldrene. Kun jeg og Lukas … Anne bråvender og løper til Lukas’ rom. Hun river opp døren og håper så inderlig å kunne trekke et lettelsens sukk – men den gang ei. Også Lukas’ seng er tom. Anne roper navnet hans mens hun åpner baderomsdøren, men tomt også der. Hun setter seg på gulvet med ryggen hvilende mot nærmeste vegg. Alle er borte. Hun kan ikke ringe etter hjelp uten telefoner, Godset har ikke internett, og med dette været er det ikke mulig å dra etter hjelp heller. Anne kjenner hun er i ferd med å knekke sammen igjen. Akkurat som i fjor, bare på en helt annen måte, og av en helt annen grunn. Hun prøver å roe seg, prøver å få kontroll på pusten, mens tankene igjen dundrer som et høyhastighetstog gjennom en porselensbutikk.

Hvor lenge Anne sitter der aner hun ikke, men omsider får hun roet seg nok til å kunne begynne å tenke igjen. I det minste har jeg det fysisk bra. Ingen har skadet meg. Enda i alle fall. Og Godset er stort, hva hvis Lukas stod opp tidlig og har funnet noe spennende i en liten avkrok av hytten? Anne kommer seg på beina og begynner å lete gjennom hver krink og krok av Godset.

En times tid senere står Anne på kjøkkenet og dytter gledesløst den siste brødbiten inn i munnen – mat må man tross alt ha. Godset er tomt for folk, og hverken mobilene eller batteriene til satellittelefonen er noensteds å finne. Lukas’ sko er fortsatt i garderobeskapet i gangen, og hun tror ikke han hadde sko stående på rommet, så han kan ikke ha gått ut i snøstormen. Men på Godset er han heller ikke. I garasjen, under SUV-en, fant Anne en av Martins tursko, noe som absolutt ikke gir mening. Han kan jo ikke ha kjørt av gårde i snømobilen med kun én sko. Kanskje han var sent ute og derfor byttet sko mens han gikk, og så sparket han en sko under bilen ved et uhell? Nei, noe må ha skjedd. Enten da de gikk på tur eller da de kom tilbake. Det eneste hun kan tenke seg er at Magnus følte seg dårlig. Anne tror ikke det kan være kreften, den blusser vel ikke opp igjen så brått. Men det er en mulighet hun ikke helt kan utelukke. Lukas’ forsvinning derimot … Enten har han gått ut fra Godset på oppdagelsesferd, i så fall til Jordkjelleren, eller så har han funnet et hemmelig rom i Godset hun ikke har funnet selv. Godsets forrige eier skal ha vært heller eksentrisk, så Anne ser ikke bort fra at han kan ha bygget et slikt rom.

Anne funderer på hva hun skal gjøre. Hun har kun to valg. Hun kan vente. Vente til snøstormen gir seg, vente til veien er brøytet og hun kan kjøre herfra. Vente til Martin og Lukas og alle de andre dukker opp. Eller, hun kan gjøre noe aktivt, lete etter dem. Anne vet hun ikke klarer sitte stille og vente, så det må bli leting. Det å gå utendørs og lete i dette været vil bare være idioti, spesielt når ingenting tyder på at Lukas har gått ut. Så da må hun lete innendørs. Anne går tilbake til kontoret og ser på kartet som nå ligger utrullet på det store skrivebordet. Hun fant kartet festet på undersiden av skrivebordet, da hun på måfå gjorde et nytt forsøk på å finne batteriene til satellittelefonen. Kartet er ut til å være over Godset, men samtidig ikke. Anne har på følelsen at det er noe på kartet hun bør se, men enn så lenge virrer det like utenfor synsfeltet hennes.