Line sitter på stengulvet i den mørke gangen, kun opplyst av det merkelige gråblå lyset og lyset fra de to hullene, og tenker så det knaker. Sist hun sjekket fartet de to hodene fortsatt rundt mellom maskinene nede i rommet, de kan ikke ha hørt det lille ropet hennes tidligere. Forhåpentligvis har de heller ikke oppdaget at hun har rømt. I hendene har hun mobildinosauren, men hun husker fortsatt ikke pinkoden, så det er ingen hjelp i den. Hvilke valg har jeg? Sitte her til jeg tørster i hjel? Nei takk. Finne en vei ut, eller prøve å redde gutten? Gutten, kanskje. Line vet ikke, og i et øyeblikk opphører knakingen fra tankene hennes. Det er stille, så stille at hun i det fjerne kan høre en svak symfoni av metalliske klikk mot stengulvet. Line spretter opp, men unngår denne gangen å dunke hodet i taket. Det er noe lenger borte i gangen. Gangen hun befinner seg i er en blindvei, så hun skynder seg tilbake til hovedgangen, stikker hodet forsiktig ut og ser i begge retninger. Gangen er tom så langt hun kan se, men fra venstre høres det ut som om et slags stepdansende vesen er på vei. Line svinger raskt til høyre og småløper med bøyd hode.

Det stepdansende vesenet stopper. Sniffer i luften. Bearbeider lukten. Får bekreftet det den allerede har antatt. Det er noen her. Lukten ligger i luften både rett frem og inn sidegangen til høyre, men lukten er klart sterkest til høyre. Vesenet svinger til høyre, øker tempoet, beina klikker mot gulvet, raskere og raskere etter hvert som lukten blir sterkere og sterkere. Men der er enden av gangen, og det er ingen her. Eimen er sterk. Byttet må ha vært her en stund før det gikk sin vei. Fra taket henger det et langt hårstrå, som for å understreke at noen har vært her. Det er vanskelig i den trange gangen, men etter mye om og men får vesenet snudd seg. Vel vitende om at byttet snart vil møte en hindring, eller kanskje til og med gå rett i fellen, fortsetter vesenet den stepdansede jakten tilbake mot hovedgangen.

Etter en stund hører ikke Line stepdansingen lenger, så hun senker farten til rask gange og får roet både pust og tanker. Godt var det, for like rundt neste sving må hun bråstoppe. Foran henne er hele gangen sperret av et tykt og klebrig edderkoppnett. Og midt i nettet, fastsurret som en svinestek, henger en jente med lukkede øyne.