Med et smell lander vognen og fortsetter sin ferd fremover, bare for å sekunder senere bråbremse av seg selv. Fortumlet kommer Lukas seg på beina og kikker over kanten på vognen. Han har stoppet ved en stor, underjordisk og turkisfarget innsjø. Langs grottesjøen reiser det seg loddrette steinvegger opp mot en slags høythengende grottehimmel. Flere steder på himmelen stråler det ut lys. Lukas kan ikke se om det er sprekker som slipper inn sollys eller om lyset er kunstig, men vakkert er det uansett. Han kravler over rekkverket på vognen og setter beina på grottegulvet – det er kaldt, han har kun sokker på seg. Luften er også kjølig, men i det minste mildere enn utenfor Godset. Lukas går bort til vannkanten. Det ligger en liten båt på vannet, fortøyd i en smal jernring festet til bakken, men Lukas føler ikke for å prøve fiskelykken. Han ser rundt seg. Vognen han reiste med må ha kommet ut av det lille hullet i veggen rett der borte. Bortsett fra der Lukas kom fra, ser han kun en vei videre – en liten åpning i steinveggen til høyre for seg. Lukas bestemmer seg for å utforske åpningen.

Noen minutter senere har Lukas vært gjennom en liten tunell, og står nå i enden av en stor grottehall. Også hallen er opplyst av hull i grottehimmelen – her minner lyset mest om uendelig mange små stjerner. Gulvet er som blankpolert, og veggene er dekorert med en rekke utskjæringer av merkelige vesener han aldri har sett før. Med jevne mellomrom står det også store statuer langs veggene av de samme vesenene. Beundrende skal Lukas til å gå lenger inn i hallen, da han plutselig hører en lyd. På instinkt huker han seg sammen – aldri godt å vite om det er en vennligsinnet faun eller en ond heks som nærmer seg – løper mot den nærmeste statuen og skjuler seg bak den. Fra den andre siden av hallen hører han en ubestemmelig lyd. Forsiktig, så forsiktig, stikker han hodet frem fra skjulestedet for å se hva som nærmer seg.