Anne stirrer på kartet. Hun kjenner igjen mange av rommene i Godset, men det er også mange ukjente rom på kartet. Først trodde hun de rare markeringene var hemmelige rom, men kartet viser i så fall hemmelige rom mellom rom som ligger vegg i vegg, der det umulig kan være plass til noe slikt. Anne klarer heller ikke sette fingeren på den merkelige følelsen kartet gir henne, men hun bestemmer seg for å undersøke et av de områdene på kartet hun kjenner igjen. Hun går ned til Storestuen, et rom de enda ikke har brukt, og bort til peisen. Peisen minner om de gamle, åpne peisene, bortsett fra at hele åpningen er dekket av en spesiallaget glassdør. Anne setter seg på huk og åpner døren. Peisen er overraskende ren, det er tydeligvis lenge siden sist den var i bruk. Hun lar fingrene gli langs den kjølige metalloverflaten inne i peisen. Overflaten er jevn og glatt, Anne smiler oppgitt over seg selv, hvordan kunne hun tro hun ville finne noe her, idet fingrene hennes bråstopper. Kjente jeg nettopp noe? Hun beveger fingrene sakte tilbake over punktet de nettopp berørte. Det er noe der. Enten en unøyaktighet i produksjonen av metallet, eller det hun leter etter. Anne trykker på punktet med pekefingeren, men får ingen respons. Hun flytter seg litt og vrir på hånden, slik at hun kan trykke med tommelen og dermed bruke litt mer kraft.

Ingenting skjer – men så: Bunnplaten i peisen synker ned noen centimeter før den begynner å bevege seg bakover, slik at det åpner seg et hull i bunnen av peisen. Anne lener seg frem og ser ned i en svakt opplyst sjakt. Langs den ene veggen er det festet en lang rekke med stigetrinn. Anne nøler et sekund, rekker å tenke «Hva holder jeg på med?», før hun bestemmer seg for å kjøre på. Hun senker beina ned i sjakten og setter føttene på et av de øverste trinnene. Sakte og varsomt begynner hun på ferden nedover.