Line stirrer på jenten i nettet. Både armer, ben og overkropp er godt fastsurret, også over munnen er det tette tråder, men nesen er fri slik at jenten kan puste. Line skjønner at jenten ikke bare har gått på nettet, slik hun selv holdt på å gjøre, det er noen som i tillegg har bundet henne fast. Brått åpner jenten øynene og stirrer rett på henne. Line kvepper, mens jenten begynner å lage uforståelige lyder, og vri og vrikke hjelpeløst på seg. Line bestemmer seg for å fjerne trådene foran munnen først, men det var lettere sagt enn gjort. Trådene er tykke, seige og klissete, og istedenfor å ryke trådene henger Line fast sin egne hender. For å frigjøre seg selv må hun dra så hardt at hun ramler ned på gulvet. Line blir sittende noen sekunder og lure på hva hun skal gjøre, da hun ser jentens øyne gå fra optimistiske til livredde. Line skjønner først ikke hvorfor, men så hører hun det også. Stepdansende klikk i det fjerne.

Jentens livredde blikk peker febrilsk mot høyre, så Line vender også blikket. Der ser hun en kniv med ujevnt blad, den ligner på en veldig liten sag. Merkelig tilfeldig, nesten som om noen har plassert den der med vilje. Line plukker opp kniven og skjenner skaftet vibrere svakt mot hånden hennes idet hun kutter den første tråden i nettet. Det er ingen vanlig kniv, men likevel er arbeidet tidkrevende. Line bestemmer seg for å først kutte løs jenten fra selve nettet, og deretter få løs trådene som er surret rundt armer og ben.

De fjerne, stepdansende lydene kommer nærmere og nærmere mens Line jobber så fort hun kan. Panisk lener Line seg tilbake rundt hjørnet for å se. Akkurat da runder stepdanseren hjørnet i den andre enden av gangen, og i det fjerne ser Line mange rødglødende små prikker lyse mot henne, nærmere og nærmere i en voldsom fart. Line hiver seg tilbake i arbeidet og jenten faller med et lite brak i det harde gulvet, omsider løs fra nettet. «Unnskyld, det måtte bare bli sånn.» Line skjønner at hun ikke vil ha tid til å frigjøre jentens bein, og lurer på om hun skal overlate jenten til sin egen skjebne. I et øyeblikk lurer hun også på om hun skal kjempe mot vesenet, som et slags ‘beast’ som guttene i klassen ville kalt det, men slår det fra seg. Nå når jenten ligger på gulvet og spreller, ser Line gangen bak nettet mye bedre – og til høyre er det en liten dør. Line huker seg ned, hopper gjennom restene av nettet og løper forbi jenten på gulvet. Hun trykker ned dørhåndtaket – og, som ved et under – åpner døren seg. Line bråvender, løper bort til jenten, tar tak i de trådfrie områdene like ved skuldrene hennes og drar av all kraft. Tiden står stille og det føles som jenten ikke beveger seg, men sakte får Line dratt henne nærmere døren.

Stepdansingen går raskere og raskere og kommer nærmere og nærmere. Brått runder vesenet svingen like foran nettet. De skremmende røde lysene er øyne som nå setter tennene sine i Line. Under øynene er det et par kraftige bitelignende utstikkere. Hele den store kroppen og beina glinser i blankpolert metall. Line skjønner at hun ikke vil rekke å dra jenten med seg inn døren. Edderkoppen stepdanser mot dem, men stor som den er fester den seg i flere av de avkuttede trådene fra det nå ødelagte nettet. Line benytter muligheten mens edderkoppen baler med å frigjøre seg fra sin egen felle, og får dratt jenten inn bak døren. Line hører stepdansingen gjenoppta og hun er redd hun er for sen. Men hun får akkurat lukket døren og lagt slåen for, før edderkoppen når døren og hun hører kraftige krafselyder fra den andre siden.