Anne har klatret nedover og krøpet bortover, og så nedover og bortover igjen i noe som føles som en evighet, men nå har hun kommet til enden. Hun står på det nederste trinnet i en ny stige festet til veggen, og ser ned på treluken som dekker hele gulvet i sjakten hun befinner seg i. For litt siden satt Anne den ene foten på luken, men da knirket den faretruende, så hun trakk foten opp igjen i stigen. Nå leter hun etter en åpningsmekanisme for luken. Der! Like ved siden av stigen er det en liten knapp. Anne trykker på knappen og sekunder senere åpner luken seg nedover. Hun holder seg godt fast i stigen mens hun lener seg utover for å se ned i åpningen. Et stykke under henne er det et mørkt steingulv, men det er det eneste hun ser. Kan jeg hoppe ned der? Kanskje, men det vil gjøre vondt, og hvis jeg lander forkjært så ryker anklene. Anne velger å slippe seg ned åpningen mens hun holder fast i stigen med hendene, slik at beina kommer nærmest mulig steingulvet før hun slipper taket i stigen. Å utføre denne ‘operasjonen’ viste seg å være enklere sagt enn gjort – en ny påminnelse om at hun er nødt til å begynne å trene både styrke og bevegelse på nyåret – men omsider henger hun som et slips etter hendene fra det nederste stigetrinnet. Anne slipper taket, og håper det ikke er langt ned.

Den lille skapningen sitter på steingulvet mellom alle dørene og lurer på hva den skal gjøre, da den brått hører en lyd. Skapningen snur seg og skjønner først ikke hvor lyden kom fra, gangen er jo tom. Men så hever den blikket og ser en liten treluke hengende fra taket. Noen lyder senere dukker det opp et par menneskeben fra åpningen. Skapningen skjønner at det vil komme et menneske ned åpningen og løper og gjemmer seg. Ganske riktig. Sekunder senere faller en menneskekvinne ned på gulvet. Hun skriker litt idet hun lander, fikk tydeligvis vondt, men hun kommer seg raskt på beina og ser ikke skadet ut. Kanskje hun er løsningen?

Anne ser seg rundt. Hun er i en lang gang med gulv, vegger og tak av stein. På begge sider av gangen er det store, lukkede tredører. Først nå slår det henne at hun ikke vil klare å komme seg tilbake den veien hun kom. Det er rett og slett for langt opp til det nederste stigetrinnet til at hun vil klare å nå det hvis hun hopper. Hun må enten finne noe å stå på eller en annen vei ut. Hvis hun da ikke tørster i hjel først. En kort og nervøs latter forlater leppene hennes. Brått hører hun en lyd bak seg. Anne spinner rundt, men gangen er tom. Det hørtes ut som en lås. Hun ser på den nærmeste døren. Ble døren låst nå? Anne går sakte mot den.

Selv om hun vet at kikkhull kun virker fra innsiden og ut, legger hun øyet mot det. Og til sin overraskelse ser hun faktisk innsiden av rommet. Rommet ser tomt ut, så hun bestemmer seg for å åpne døren. Spenningen stiger idet hun legger hånden på dørhåndtaket og dytter døren opp. Rommet er mørkt, rart at hun kunne se noe gjennom kikkhullet, men lyses opp av lyset fra gangen. Ganske riktig, rommet er tomt for folk. Anne ser seg rundt. En seng, en liten sekk på et bord i hjørnet. Anne går mot sekken, da foten hennes støter mot noe på gulvet. En mobiltelefon. Merkelig at en mobil ligger på gulvet. Hun plukker den opp, skjermen er svart så ingen hjelp å få i den, og legger den på bordet. Eller? Man kan jo ringe nødnummeret! Selv om man ikke kan pinkoden. Anne holder inne startknappen og ser mobilen våkne til live. Et lite håp om hjelp tennes. Men nei. Det hjelper ikke å kunne ringe nødnummeret, når det ikke er dekning her nede. Skuffet legger Anne mobilen på bordet og går ut i gangen. Et nytt klikk høres, denne gangen fra døren like bortenfor. Anne åpner denne døren også, nå freidigere og raskere enn forrige gang. Sjokkert stirrer hun på synet som møter henne. I en seng midt i rommet, sover en liten gutt.