Line snur seg mot jenten som ligger på gulvet, fortsatt fastsurret rundt bein og overkropp. Ved hjelp av kniven klarer hun så forsiktig, så forsiktig å få frigjort henne fra spindelvevet. Jenten setter seg opp; puster dypt inn med munnen, nå som den endelig er fri for spindelvev; og ser på Line. «Ida» sier hun. «Line» svarer Line. De ser på hverandre noen sekunder til. Line åpner munnen for å spørre et av de tusen spørsmålene hun har på tungen, men Ida peker mot døren bak henne. «Se.» Line snur seg. Edderkoppen har fått en fot, eller kanskje det er en av bitedingsene dens, gjennom døren og kaver for å komme seg helt gjennom. Ida reiser seg, og de begynner begge å løpe bort fra døren.

De er i en lang og smal gang, tilsynelatende like mørk som de andre, men samtidig opplyst av det merkelige allestedsværende gråblå lyset. Etter kort tid kommer de til enden av gangen og en solid steinvegg. Line har lyst til å skrike av frustrasjon, men så ser hun de to puslespillene som henger på steinendeveggen. De henger i hver sin kvadratiske ramme parallelt med hverandre, og består av en rekke brikker som alle henger fast i rammen og som må skyves i ulike retninger for å danne et bilde. Er det en lås til en skjult dør? Line og Ida trenger knapt se på hverandre. De vet begge hva som må gjøres og går i gang med hvert sitt puslespill.

Akkurat idet Line pusler på plass den siste biten så det merkverdige mønsteret er fullført, hører hun et brak bak seg. Edderkoppen må ha ødelagt resten av døren. Line snur seg mot Ida som i samme øyeblikk skyver den siste brikken på plass. De hører et klikk og steinveggen glir sakte fra dem. Til lyden av stepdansing bak seg, løper de gjennom åpningen og smeller døren igjen. Men de hører ingen klikk, og steindøren begynner å gli opp igjen. På denne siden er det også to puslespill festet på døren. Ida dytter på ny døren igjen mens Line roter til begge puslespillene så raskt og grundig som hun kan. Et klikk høres fra døren. Låst. Ida legger seg ned på gulvet mens hun ler og smiler av lettelse, og spreller glad med både armer og ben. Line blir smittet og ler sprudlende glad hun også.

Ida kommer seg på beina – hun ser ut til å være like full av spørsmål som Line er. Først nå løfter Line blikket og ser rundt seg. De er i en stor hall full av maskiner. Det må være den samme hallen hun så ned på fra kikkhullene. Noe som betyr at de to skurkene Krøllhår og Glatthår kan være her. Hun legger raskt pekefingeren mot leppene. Ida ser på henne og blir stille som en mus. Bak seg hører de en svak krafsing fra andre siden av den skjulte steindøren, før det brått blir stille. Først nå hører de det. Løpende sko mot steingrunn. Uten å tenke løper de begge mot den nærmeste maskinen og gjemmer seg bak den. De er begge i sokkelesten og er små og lette, så sammenlignet med Krøllhår og Glatthår er de nesten lydløse. Når de er i le av den første maskinen stopper de. Blir stående og tenke på hva de skal gjøre nå. Sprekkeferdige av nysgjerrighet hvisker de noen korte setninger til hverandre – de våknet begge opp i og rømte fra hvert sitt fangehull – før de ble vandrende rundt i krinker og kroker. Line forteller om gutten hun så i den store maskinen tidligere, og som sikkert er et sted i denne hallen fortsatt. De blir raskt enige i at de skal lete etter ham.

Plutselig legger de begge merke til stillheten. Ingen lyd av løpende sko lenger. De ser på hverandre, holder praktisk talt pusten, mens Line igjen hører det bankende hjertet sitt, ønsker igjen at det hadde sluttet å lage så forferdelig bråk. Et svakt skotrinn bryter stillheten. Så et til fulgt av ny stillhet. Krøllhår eller Glatthår står sikkert og lytter. Nærme. Sikkert borte ved døren. De tør ikke kikke frem rundt maskinen av frykt for å bli sett. Ida peker mot maskinen ved siden av. Line nikker. Så stille som mulig lister de seg bak neste maskin og fortsetter på samme måte gjennom hallen.

Glatthår lytter. Ikke en lyd. Men det var da barnelatter fra denne delen av hallen for litt siden? De skulle ha investert i overvåkingskamera, men nei da, det er for dyrt. Og for ineffektivt, for de har «jo ingen som kan følge opp det kameraene ville vist.» Nei da. Glatthår snøfter irritert. I det minste skulle de kjøpt et eller annet billig kamerarask, det hadde de hatt råd til, til tross for hvor dyrt det har vært å bygge alle maskinene som virkelig betyr noe. Glatthår ser rundt seg. Lytter igjen. Ser bak en maskin. Ingen. Beveger seg litt, ser på puslespillene på veggen. Fortsatt hulter til bulter. Men ikke slik de pleier …? Glatthår går nærmere. Ser på puslespillene. Det er definitivt ikke slik de har sett ut den siste tiden. Noen har vært her. Barnelatteren var ikke innbilning. Glatthår vet ikke hva som er verst. Enten har noen unger forvillet seg inn her. Eller så har noen unger rømt. Uansett må de stoppes. Glatthår tar av seg skoene. Rykker til litt da den sokkekledde foten settes på det kalde stengulvet, men det går fint. Glatthår ser rundt seg på ny, og begynner stille og metodisk å bevege seg gjennom hallen, letende rundt og mellom maskin etter maskin.

Ida peker. Line følger fingeren hennes og der, fortsatt et godt stykke unna, inne i den høye sylindermaskinen ser hun gutten igjen. Fortsatt så stille, så stille beveger de seg mot maskinen med gutten i. Brått stopper Line. Ida dulter svakt i henne bakfra, overrasket over at Line stoppet. Like i nærheten hører hun lyder. Det høres ut som om noen skriver på en PC. Line snur seg mot Ida og beveger på fingrene for å vise hva hun har hørt. Ida nikker. Lina tar mot til seg og beveger seg sakte frem til enden av maskinen de nå gjemmer seg bak. Forsiktig, med hjertet spillende på stortrommen, kikker hun rundt hjørnet på maskinen. Ikke langt unna, sittende med ryggen delvis til henne, er Krøllhår. Han er en litt liten mann med stort, krøllete hår, og drukner nesten i en enorm hvit legefrakk. Han sitter foran en gigantisk maskin og stirrer på en skjerm nesten like stor som TV-en Lines familie har hjemme. Skjermen viser flere forskjellige bilder. Noen med grafer, andre med tall eller tekst. Krøllhår hamrer intenst på et tastatur, det er sikkert dette som gjør at noen av tallene og teksten på skjermen endrer seg. Like ved siden av maskinen Krøllhår jobber på er sylindermaskinen med gutten. Line er nå nærme nok til å se at det ikke er den samme gutten hun så i fangehullet tidligere. Hvor mange barn har de fanget her? Gutten ser ut til å flyte i en slags væske, og beveger seg med små, svake bevegelser. Line lurer på om han er død, druknet, men slår tanken fra seg. Det er noe ved ham som virker livaktig, selv om øynene hans er lukkede. Sylindermaskinen er koblet til Krøllhårs maskin med flere store kabler. Det ser ut som om Krøllhår på et vis jobber på gutten – skader ham.

Line trekker hodet bak maskinen igjen og gjør tegn til at Ida kan ta en kikk. Ida stikker frem hodet like forsiktig som Line gjorde, og når Ida igjen er helt gjemt bak maskinen har hun et bestemt blikk i øynene. Med en hvisking så lav at Line knapt kan høre den, selv om hun har øret tett mot Idas lepper, forteller Ida henne om planen.