«Løp! Løp!» roper Magnus fra toppen av trappen. Forfjamset stirrer Krøllhår først mot Magnus, så mot sylindermaskinen, før han på ny begynner å banne og steike. I forvirringen sparker Ida Krøllhår i leggen, river seg løs og springer mot Line. Krøllhår skriker av smerte som en høyfrekvent operasanger, før også han legger på sprang – ikke etter Ida, men opp trappen etter Magnus. Magnus ser skremt rundt seg, selv om han ikke aner at det er Glatthår og Krøllhår som har fanget ham, skjønner han at Krøllhår neppe vil ham godt. Trappen vibrerer av vekten til Krøllhår som kommer stadig nærmere, og Magnus ser ingen annen utvei enn å klatre opp på toppen av sylindermaskinen.

Line ser Glatthår nærme seg faretruende. Først nå legger hun merke til at Glatthår er en kvinne. Bak Glatthår ser Line Ida komme løpende mot henne, mens Krøllhår stormer opp trappen mot Magnus. Line står fortsatt som frosset. Ida roper noe, men Line hører ikke hva. Glatthår er snart nærme nok til å gripe Line. Glatthårs øyne er ikke sinte og skumle, som Line trodde de ville være, de er nervøse, kanskje litt redde. Glatthår strekker armene mot Line og skal til å gripe henne, da Line fører armene frem fra bak ryggen og kaster innholdet i den nå åpne flasken rett i ansiktet på Gullhår. Kvinnen ser overrasket på Line, før hun sporenstreks sovner og ramler ned på Line. Line prøver å vri seg unna, men klarer ikke. Ryggen hennes smeller i bakken med Glatthår oppå seg. Line rekker å høre et stort splæsj før alt svartner.

«Line, Line!» «Se nå våkner hun.» Line slår opp øynene og stirrer rett opp i ansiktene til Ida og Magnus som står bøyd over henne. «Hva skjedde?» mumler hun. Ida og Magnus snakker i munnen på hverandre, men Line får med seg det viktigste. Lines plan med å bedøve Glatthår virket, Ida og Magnus har nå rullet henne av Line. Line vender hodet og ser Glatthår ligge sovende på rygg rett ved siden av. Men da Line sprutet ut alt innholdet i flasken må noen dråper ha truffet Line også, sånn at hun sovnet. Krøllhår fulgte etter Magnus opp på toppen av sylindermaskinen, men snublet heldigvis og falt ned i maskinen der han nå sovende flyter rundt. Alt er altså ordnet. Bortsett fra at de fortsatt ikke vet hvor de er og hvordan de skal komme seg ut. For ikke å snakke om hva de skal gjøre med Krøllhår og Glatthår – skal de etterlate de her eller ta de med til politiet?

Mens de tenker roter Ida rundt i skapene i nærheten av sylindermaskinen og finner rull på rull med PC-kabler. Sammen får de båret en rull bort til Glatthår og bundet henne godt fast, før de til sist surrer henne fast til beinet på sylindermaskinen. Først nå kjenner de seg rolige og trygge, og setter seg ned i en liten sirkel på gulvet for å snakke sammen. Overraskelsen er stor når de oppdager at Line og Ida var på vei til julefeiring for kreftsyke barn på en hytte langt ute i gokk, og enda større når Magnus sekundet etterpå utbryter at han faktisk har vært på den samme hytten i en dag før han våknet opp her. Bak seg hører de med ett en svak lyd. Alle vender seg mot lyden, og ser Glatthår våkne fra søvnen.

Glatthår ser trist ut, som om hun har mislyktes med noe. Når Line ser på henne, synes hun ikke Glatthår er så skummel. Da hun tilbake i den lange gangen med alle dørene første gang hørte stemmen hennes, trodde hun det var en stor og skummel mann. Men Glatthår ser ut som en vanlig, men litt høy, kvinne. Hadde Bestefar vært her, ville han sagt at nå var Line skikkelig wok – eller var det anti wok? – når hun tenker at en kvinne ikke er like skummel som en mann. Line har ikke fått helt taket på hva wok betyr når man snakker om mennesker, men det har sikkert noe å gjøre med om man liker å samle mange forskjellige mennesker i samme stekepanne, eller om det er bedre å la dem steke en og en i sitt eget fett. Hun må huske å spørre Bestefar om dette.

Når Glatthår begynner å snakke viser det seg at hun faktisk har mislyktes. Med en ru og grov stemme, skadet av kreft en gang i tiden, forteller hun hva hallen er og hva hun og Krøllhår holder på med. De heter Kathrine og Rune, er begge leger, kreftforskere faktisk, og har dessuten overlevd hver sin kreftsykdom. Så langt i alle fall. Begge har forsket på nye behandlingsmetoder siden de var legestudenter, først som assistenter, og etter hvert som en del av større forskerteam. De hadde alltid vært radikale, og da de traff hverandre på et seminar for over 10 år siden sa det umiddelbart klikk. Siden har de forsket sammen. De har bidratt positivt i mange større prosjekter, men alle deres egne forskningsprosjekter har mislyktes. I det minste om man ser på det som var formålet med prosjektene. Men om man utvider perspektivet litt, vil man se at mange av fiaskoene har ført til små funn og byggeklosser, som har vært svært nyttige i andres forskningsprosjekter. Gjennom dette har de gitt viktige bidrag til både målrettet behandling og immunterapi. Og tidligere i år ville de gå i gang med sitt største og viktigste prosjekt noensinne, men ingen ville støtte dem. De hadde mistet kredibiliteten som trengs for å få støtte til å lede store prosjekter. Dessuten var den nye ideen deres altfor spinnvill. I stedet for å ta prøver av svulster og gentester, ville de overvåke kreftsyke kontinuerlig. På den måten ville de kunne se nøyaktig hvordan kreften endrer seg og angriper kroppen, hvordan behandlingen virker, hva kroppen selv prøver å gjøre for å stoppe kreften, og hva kroppen gjør når kreften er under kontroll eller er helt borte. Det høres veldig bra ut. I teorien. I praksis betyr den kontinuerlige overvåkingen helt ned på cellenivå, at forskningsdeltakerne må senkes ned i sylindermaskinen og bli værende der i lang tid. Kathrine forteller at det er akkurat som å sove, bare drømmeløst. Maskinen stimulerer også muskulaturen og tilfører næring, så det er heller ikke helseskadelig. Både Rune og Kathrine har tilbrakt flere uker sammenhengende i maskinen. Men siden det er såpass lenge siden de hadde kreft i kroppen er ikke resultatene deres relevante nok. Dessuten trenger de flere testpersoner for å få et mer representativt bilde. Det var da Rune kom på at de kunne ‘låne’ testpersoner noen uker, for så å levere de tilbake minst like fine som de var før ‘låningen’.

Det er tydelig at Kathrine har jobbet med undervisning og pedagogikk, for Line forstår alt Kathrine forteller. Men hva nå? Line tror Kathrine forteller sannheten, og hun tror også at Kathrine er en genuint god person. Og når Kathrine er slik, så er sikkert Rune også slik, til tross for all banningen og ropingen. Dessuten ønsker Line sterkt at de skal lykkes med det de prøver på. Line tenker tilbake på noe legen hennes sa: «Mye godt har kommet fra tanker alle trodde var galskap.» Så hvorfor skulle ikke Runes og Kathrines ide kunne lykkes? Men å kidnappe folk, det går bare ikke. En ide dukker opp i Lines hode. Hun tar med seg Ida og Magnus et stykke bort for å diskutere med dem, og de er alle enige. Kathrine og Rune må få fortsette med prosjektet, bare de slutter å ‘låne’ folk, og begynner å spørre fint i stedet. Det må da være mulig å finne noen som er villig til å være testpersoner? Ida og Magnus er heldigvis enige.

Deretter går det fort. Kathrine går glad med på forslaget deres. Spesielt når Line sier hun selv kan være testperson en liten uke, hvis det er greit for Mamma og Pappa da. Hun er selv nesten frisk, så et slikt overvåkingsprosjekt vil ikke kunne ødelegge for behandlingen hun får på sykehuset. Line, Ida og Magnus befrir Kathrine, og sammen får de Rune opp av sylindermaskinen. Rune blir like glad for forslaget deres, og snart er de på vei for å befri – eller ‘fullføre lånet’ som Rune kaller det – resten av familiene deres. Stor blir overraskelsen når de oppdager at alle fangehullene, eller hyblene som Rune kaller det, er tomme. Hvorfor rømlingene har dratt tre bord ut i gangen, skjønner ingen av de, men de håper familiene har funnet en vei ut herfra. Kathrine leder de alle bort til heisen som går direkte til Godset, og minutter senere står de i garasjen til Godset. Med både SUV-en og snømobilen der, er det så vidt de får plass. Minutter senere er de inne på Godset og treffer Martin og Lukas’ mor, som er godt i gang med middagen og har lurt veldig på hvor de alle har vært. Martin forteller han kjørte til togstasjonen for å hente Ida og Andreas og familiene deres, men der fant han ingen, bortsett fra Lukas’ mor som uventet kom tilbake tidligere enn planlagt. Grunnet snøstormen måtte de overnatte i bygden, men de dro til Godset så fort veien var farbar igjen. Stor var overraskelsen over at Godset var tomt, men de tenkte alle var ute og koste seg i snøen. Line rekker akkurat å forklare alt de vet, da de hører bråk og stemmer fra Storestuen.

Anne går bort til den sovende gutten og snakker mykt til ham. Han blir liggende urørlig, så hun tar ham forsiktig på armen, fortsatt ingen reaksjon. Anne lurer på hva hun skal gjøre, da foten hennes støter mot noe på gulvet. En liten sprayflaske. Stod den der i sted? Anne tar opp flasken. Flasken er svart med en hvit etikett som lyder «Våkne opp.» Hun ser nølende på den, sprayer litt ut i luften og lukter forsiktig. Sprayen avgir en svak og behagelig duft. Anne bestemmer seg for å ta sjansen, og sender en liten spraydusj i retning ansiktet til den sovende gutten. Han begynner umiddelbart å røre på seg, og sekunder senere våkner han. Først er han redd, skjønner ikke hvor han er eller noe som helst. Men Anne får raskt roet ham ned. Det viser seg at det er Andreas, en av ungene Martin skulle hente fra togstasjonen. Men de hadde ikke blitt hentet av Martin, men av Kathrine. Både Andreas og foreldrene, og Ida med storesøster og foreldre hadde fått plass i Kathrines store bil. De hadde begynt å kjøre og så husker ikke Andreas noe mer. Anne tenker så det knaker. Kathrine – det kan ikke være tilfeldig – hun må være den Kathrine som skulle være frivillig på Godset, hun som måtte melde forfall. Hva i alle dager er det som foregår? Anne bestemmer seg for at spørsmålet må vente. Bak de andre dørene må det være minst seks personer til – først må hun få befridd disse.

Med Andreas’ hånd i sin åpner de den neste døren i gangen. Og så den neste og så den neste. Bak de fleste dørene finner de folk sovende i sengene. Begge foreldrene til Andreas, Idas foreldre og storesøster, og Magnus’ foreldre. Bare Ida og Magnus er sporløst forsvunnet. Bak de to siste dørene finner de også mor og far i Hemmingsøyfamilien, som tidligere sendte en sms om at de ikke kunne komme likevel. Men det viser seg at de aldri sendte den smsen. Også Hemmingsøyfamilien, inkludert datteren Line, ble hentet på togstasjonen av Kathrine. Men heller ikke de kan huske noe etter at de satt seg i bilen hennes og begynte å kjøre.

Martin og Lukas var heller ikke bak noen av dørene. Siden det er de Anne kjenner best, er hun både bekymret og skuffet over at de ikke har funnet dem også, men hennes egne følelser må vente. Siden hun har funnet alle disse folkene, har hun et ansvar for dem. Nå når alle har kommet seg etter det første sjokket, maser alle i munnen på hverandre. Spesielt foreldrene til Magnus, Line og Ida, er naturlig nok veldig opptatte av at de må finne ungene så snart som mulig. Etter å ha blåst seg opp litt og brukt autoriteten Anne føler hun aldri har, får hun omsider overtalt dem. Det viktigste er at de alle kommer seg ut hele og uskadde. Det er bedre enn å skade seg eller gå seg vill her nede. Dessuten, de har det jo bra alle sammen. Så Magnus, Line og Ida har det sikkert bra de også. Bare alle kommer seg ut, kan de ringe etter hjelp og få politi, helsepersonell og gudene vet hva til å hjelpe dem. Da kan de gjøre et systematisk søk her nede, fremfor å gå seg vill mens de leter på måfå. Dessuten er det også to barn i gruppen de bør få ut. Motvillig går alle med på Annes forslag, og når de først har bestemt seg går det raskt. De får båret ut tre små bord fra rommene og laget en liten trapp av dem slik at de kommer seg opp til stigen i taket. Som sistemann lukker Anne luken bak seg og begynner å klatre oppover.

I gangen rusler den lille skapningen fornøyd rundt, før den velter de tre bordene slik at ingen skal skjønne at fangene rømte gjennom den nå skjulte luken i taket.

I det fjerne hører Anne lyder. Hun er først redd det har skjedd noe på Godset mens hun har vært borte, men når hun kommer nærmere hører hun at det er stemmer og latter. Hjertet hennes gjør et gladhopp, alt må være bra nå. Som sistemann ut av peisen og vel oppe i Storestuen, ser Anne at ting har løst seg. Der er Magnus, og de to jentene må være Line og Ida. To fremmede personer i hvite legefrakker stikker seg ut, men både oppførsel og stemning tyder på at de er fullverdige medlemmer av gruppen. Alle smiler og klemmer hverandre og ler. Og der, der er Martin og Lukas’ mor. Anne kjenner hjertet galoppere av glede. Alle er her, alle er trygge. Alt gikk bra. Men – Anne kjenner en kampestein synke ned i magen, hvor er Lukas?

Lukas åpner øynene. Trøtt og forvirret ser han rundt seg. Hallen … lyden … hva … Han får etter hvert puslet sammen bitene, husker skapet, vognen, vannet og hallen. Det siste han husker er lyden han skulle undersøke. Og så, ingenting før han våknet opp her, på et sted som ser kjent ut. Han ser seg rundt i det dunkle lyset. Jordkjelleren! Han er i jordkjelleren! Men hvordan? Det skjønner ikke Lukas. Han har følelsen av at han har hatt en fin drøm – eller var det en drøm – han ser, han føler, en varm pels, en lang buskete hale i hukommelsen. Men nøyaktig hva, hvem og hvor svever like utenfor minnets synsrand. Lukas setter seg opp. Lurer på hva han skal gjøre. Plutselig hører han en lyd. Han setter seg opp og vender blikket mot døren. Knirkende åpner døren seg. Lukas tenker han bør gjemme seg, men det rekker han ikke. Ned trappen kommer en person løpende. I jordkjellerens svake lys og med lyset utenfra i ansiktet ser han bare en uklar skygge. Lukas er på nippet til å løpe. Så ser han hvem det er. «Mamma!» Lukas kommer seg på beina og kaster seg om halsen hennes. Hengende rundt moren ser han en ny person komme ned trappen. Det er Anne.

Anne og Martin står i døråpningen til Storestuen og ser inn på alle de andre. Det er Julaften, middagen er spist, pakkene åpnet, og nå er det bare kos og hygge. De siste dagene, etter alt som skjedde, har vært herlig rolige. Og vidunderlig samlende. Alt er som hun hadde drømt om, eller kanskje til og med enda bedre. Anne legger hodet mot Martins skulder. Han legger kinnet lett mot hodet hennes, før armen hans finner sin plass rundt livet hennes. Anne ser på Lukas og moren, føler hvor lykkelige de er. Kjenner lykken og kriblingen i sin egen kropp, ønsker at det vil vare.

Like utenfor Storestuen, skjult bak grenene i et tre, sitter en lodden skapning og ser inn på menneskene. Fornøyd vifter den med halen, alltid like glad for å kunne hjelpe.