En julekalender

Anne står som frosset mens hun kjenner hjertet banke vilt. Det må være innbilning, må det ikke? Hvem andre skulle ha vært her ute i Gokkenes Gokk? Martin! Det må selvfølgelig være Martin! Han gikk jo en runde rundt huset i ettermiddag, og må ha blitt stående og se inn vinduet. Anne puster lettet ut og går opp for å legge seg. Alt har en logisk forklaring.

De er alle tidlig oppe neste morgen. Frokosten er enda hyggeligere enn gårsdagens lunsj og middag, nå når de kjenner hverandre litt bedre. Anne liker spesielt at Magnus har begynt å åpne seg litt overfor Lukas, Lukas er jo kun et år eldre, så de burde kunne finne på mye gøy sammen. I dag kommer de siste gjestene, Ida og Andreas begge med begge foreldrene, og Ida også med storesøster. Bortsett fra Lukas’ mor vil alle da være på plass. Det å gå og vente på å møte nye folk har alltid gjort Anne litt spent, så det skal bli godt å få gjort unna det første møtet med alle. Martin har truffet Andreas flere ganger før, og hilst så vidt på Ida, men Anne hadde ikke truffet andre enn Lukas og moren på forhånd. Hun spøkte litt overfor Martin om at det var urettferdig, men det skyldes rett og slett at han har vært frivillig lenger enn henne. I tillegg tar han, i motsetning til henne, en frivillighetsøkt hver uke.

Etter frokosten går Martin, Magnus og familien på tur i skogen. Anne kunne også tenkt seg å være med, men Lukas vil heller utforske området rundt Godset, som han har begynt å kalle hytten. Han overhørte Anne bruke ordet da de laget frokost, og Godset er jo et mye mer spennende ord enn hytten.

Litt senere løper Lukas tilsynelatende uten mål og mening rundt utenfor, mens Anne står og ser på. Moren hans fortalte Anne for litt siden at Lukas hadde vært en mye roligere og stille gutt før, men at kreften har endret ham. Nå flyr han høyt og lavt og snakker med alle. Moren tror grunnen er at han på sykehuset traff andre i samme situasjon, barn han kunne snakke og leke med, mens de gikk gjennom noenlunde det samme. Disse erfaringene har nok gjort ham mer åpen. Og nå når han snart er ferdig med vedlikeholdsfasen av behandlingen, har han også fått energien tilbake. Anne smiler nok en gang av ham, mens hun nysgjerrig går mot vinduet utenfor Lillestuen. Hun hadde sett riktig. Det er et par uklare avtrykk i det frosne og tynt snøbelagte gresset …

Line må ha døset av, merkelig så trøtt hun skulle være, for nå våknet hun igjen. Hun løfter hendene til halsen for å få av båndet, men kjenner ingenting. Forsiktig rører hun på beina. Ingen hindre. Hun er fri! Glad setter hun seg opp. Det er fortsatt mørkt, men nå når hun sitter oppreist kan hun se en knapt synlig lysstripe langs gulvet. Det må være lys fra under døren! Line setter beina på gulvet. Det er et kaldt steingulv, og hun har bare sokker på seg. Først nå legger hun merke til at hun har sovet fullt påkledd, ikke rart siden det er så kaldt her. Forsiktig beveger hun seg mot døren med hendene foran seg. Fremme ved døren lar hun hendene gli over det ru treverket til hun finner dørhåndtaket. Hun trykker ned dørhåndtaket og dytter. Bomfast. Kanskje døren åpnes innover? Hun prøver å dra, men døren rikker seg ikke nå heller. Line lurer på hva hun skal gjøre, da hun plutselig hører et klikk. Line stivner. Låste noen opp døren? Hun flytter seg raskt til siden og venter stille. Døren forblir lukket, og hun hører ikke flere lyder. Line går bort til døren og drar i den på ny. Denne gangen åpner døren seg og hun står øyeblikket etter i en lang, tom gang. Gulv, vegger og tak består av store steiner, dunkelt opplyst av det Line først tror er fakler, men hun ser fort at det er en slags flammelignende lyspærer. Med jevne mellomrom er det også tunge tredører, lik den hun nettopp har åpnet, på begge sider av gangen. Betyr det at det er flere fanger her?

Line går så stille hun kan mot den nærmeste døren, legger øret mot den og lytter. Ikke en lyd. Forsiktig legger hun hånden på dørhåndtaket, presser ned og legger vekten mot døren. Den rikker seg ikke. Først nå legger hun merke til nøkkelhullet. Det ser eldgammelt ut, minner om de nøkkelhullene på film som låses opp med gigantiske metallnøkler hengende fra et like stort nøkkelknippe. Hun bøyer seg, kniper igjen det ene øyet og legger det andre mot nøkkelhullet. Bare svarthet. Rommet må være uten lys, akkurat som hennes. Men … En tanke treffer Line, og hun går tilbake til sin egen dør, som nå står halvåpen. Den har også nøkkelhull. Hvis Line kunne se en lysstripe under døren da hun var fanget, hvorfor kunne hun ikke se lys fra nøkkelhullet? Hun legger øyet mot nøkkelhullet på utsiden av døren. Det er svart, men ikke helt, hun skimter faktisk veggen på innsiden. Rart. Line tar et steg inn, nysgjerrig på om det går an å se ut, men fryser. En skjelvning går gjennom henne. Hun vil ikke gå inn igjen i fangehullet. Tåpelig, det er ingen her. Line ser ut i gangen igjen, til begge sider som for å krysse en fotgjengerovergang, men ingen og ingenting. Hun lytter, fortsatt ingenting. Line går inn i fangehullet, finner raskt nøkkelhullet med fingrene, og bøyer seg for å se. Svarthet. Hun burde sett gangen på utsiden, men den gang ei. Merkelig. Line reiser seg opp igjen og lar blikket gli over det svakt opplyste fangehullet. En seng med remmer står midt i rommet, ellers er det bare mørk, kald sten, men hva er det? Innerst i kroken står det et lite bord med noe oppå. Er det … kan det være? Sekken hennes! Mobilen! Line løper mot kroken. Brått hører hun en svak knirkelyd bak seg. Line fryser et sekund før hun snur seg, i hodet ser hun bilder av en innbilt fangevokter, en svær og på alle måter grotesk mann, men etter å ha snudd seg ser hun ingen. Line trekker et lettelsens sukk, før hun legger merke til at døren glir sakte på vei mot dørkarmen.

Anne setter trøtt det siste fatet i oppvaskmaskinen og starter både oppvaskmaskin 1 og oppvaskmaskin 2, eller Vaskemannen og Vaskedamen som Lukas kaller de. Det har vært en lang, men hyggelig dag. Martin hadde fått en sms som sa at Hemmingsøyfamilien ikke ville komme likevel. Han hadde blitt ganske skuffet og prøvd å ringe dem flere ganger uten å få svar. Anne syntes også det var dumt, men i sitt stille sinn var hun litt glad også. Det blir en del å holde styr på den neste tiden, spesielt etter at den tredje av de frivillige, Kathrine, måtte melde forfall i forgårs, for sent til at de hadde klart å få inn en erstatter så raskt og så tett opp mot jul. At det også blir færre gjester er dermed bare passende. Eller gjester og gjester. Det er jo ikke et hotell, så alle skal være med å lage mat og rydde og alt som skal gjøres, men det er ikke tvil om at mye av ansvaret likevel vil falle på henne og Martin. Og sånn må det nesten være også – det at familiene skal bli kjent med hverandre og møte noen i lignende situasjon er jo poenget med hele opplegget. Lunsjen var fin, og middagen enda bedre. Både Magnus og begge foreldrene er virkelig fine folk, og Anne kjente med en gang hun traff dem tidligere i dag at de vil bidra til at oppholdet her blir fint for alle.

«Da var første dagen over.» sier Martin idet han kommer inn på kjøkkenet. Anne snur seg og sier med et smil «Hva er ‘status’?» «Magnus og foreldrene er på rommene, og sover forhåpentligvis søtt. Lukas sover i en stol i Lillestuen – jeg skulle til å bære ham opp, men han han insisterer på at du skal gjøre det. Du har virkelig funnet tonen med ham. Og – jeg ser hvor glad du blir når han er glad.» «Ja, han er så fin.» «Du klarer å bære ham?» «Ja, hva tar du meg for?», svarer Anne liksomsint. Martin slår smilende og unnskyldende ut med armene. «Du er en sterk og selvstendig kvinne som bærer barn fram dit de skal. Nei, men alvorlig. Dørene er låst og vinduene lukket. Jeg går og legger meg nå, så snakkes vi i morgen.» Anne nikker. «God natt.» «God natt.»

 Anne går inn i Lillestuen og løfter Lukas forsiktig. Han mumler noe uforståelig tilbake, men forblir sovende. Halvveis i trappen merker Anne at 30+ kilo var litt tyngre enn hun trodde, men hun får ham inn på det enorme soverommet han etter hvert skal dele med sin mor, inn i pysjamasen og under dynen. Før hun forlater rommet sjekker hun at det er strøm på walkietalkien på nattbordet hans. Mottakeren står på hennes eget nattbord, slik at han enkelt kan kontakte henne hvis han skulle trenge det. Anne blir stående i døråpningen og se på ham, før hun lukker døren stille.

Hun går ned igjen i første etasje og slukker lysene i entreen og på kjøkkenet før hun går til Lillestuen. Idet hun slår av lyset i Lillestuen fryser hun. Var det noe som beveget seg utenfor? Når det er lys innendørs og mørkt ute er det jo vanskelig å se ut, men akkurat da hun slukket lyset syntes hun hun så en skikkelse bevege seg utenfor vinduet. Anne blir stående og stirre, men ingenting mer skjer. Sakte og forsiktig beveger hun seg bort til vinduet og ser ut mens hun skjuler seg bak gardinen. Et stykke bortenfor står en av utelampene og kaster et svakt lysskjær i retning vinduet. Ellers er det bekmørkt. Anne rister oppgitt på hodet og innser hun bekymrer seg uten grunn – hun må ha sett feil – da hun tilfeldigvis ser ned på bakken utenfor. Er det et svakt spor i det tynne snølaget?

Anne hviler håndflatene på vinduskarmen og ser drømmende ut vinduet. Noen få, små snøflak danser i vinden på sin vei mot bakken, en bakke som gradvis blir hvitere, men der gresstuster og steiner fortsatt stikker opp. Solen har akkurat beveget seg over fjelltoppene i sørøst og kaster sine lange, gylne stråler mot henne. Hun lar blikket gli over fjellandskapet. Hytten, om man kan kalle denne monstrositeten for en ‘hytte’, ligger veldig fint til. Den ligger langt til fjells, fjernt fra alt av folk og bråk, avsondret vil sikkert mange si, men den føles samtidig trygg og lun. På et merkelig vis er hytten bygget slik at den ligger i le for vinden, samtidig som den har litt utsikt. Den er også plassert et godt stykke under tregrensen, slik at de har en skog bak hytten.

Anne har lyst til å bli stående og stirre på landskapet, men plikten kaller. Hun snur seg og går i retning det som ironisk kalles kjøkkenkroken, men som i virkeligheten er et kjøkken de fleste moderne eneboliger ville vært misunnelige på. Hytten hun befinner seg i ligner mer på et palass enn en hytte. Av form og størrelse minner den henne om et engelsk gods, men bygget i norsk stil med tømmer og torvtak. Enorm grunnflate, en første etasje med flere oppholdsrom og kjøkken, andre etasje med hovedsakelig soverom, og øverst et luftig loft. Hytten ble bygget av den gamle grunneierens far en gang på 80-tallet, og kraftig modernisert og utvidet av sønnen, en eksentrisk og ukjent millionær, for et par år siden. Sønnen, som den siste i slekten, gikk bort i fjor, og hadde testamentert hele eiendommen til en stiftelse hvis formål er å hjelpe kreftsyke barn. Og sånn havnet Anne her. Hun meldte seg nemlig som frivillig til hytteoppgaven tidligere i høst, og nå i desember skal de ta imot flere barn og familiene deres til en annerledes førjul og juletid.

Anne går inn på kjøkkenet og møter blikket til Lukas, den første gjesten deres, tiåringen som kom allerede i går. Anne, og Martin som smiler til henne, hentet Lukas på togstasjonen i går kveld. Som avtalt reiste moren hans tilbake til byen for å jobbe, før hun også kommer til hytten om noen dager. Anne setter seg ned på kne mens Lukas løper mot henne og kaster seg i armene hennes, slik at de begge leende faller mot gulvet. Dette er noe de har gjort siden første gang de traff hverandre, en solfylt senvårsdag for et halvt års tid siden. Anne husker fortsatt, så altfor godt, hvor totalt utmattet Lukas var. Bare det å åpne øyelokkene så ut til å kreve en enorm kraftanstrengelse, og på et eller annet hvis ble det en greie mellom dem at Lukas skulle bli sterk nok til å løpe henne overende. Det klarte han allerede første gang, men den gang da til høylytte protester fra Lukas som mente hun ‘jukset’, og umulig kunne falle så enkelt. Nå er det noen måneder siden han sluttet å beskylde henne for juksing, og det er helt utrolig å se hvordan han har kviknet til. Anne kan ikke beskrive hvor fint det har vært å se utviklingen hans, og også hvordan moren hans stadig har kommet i bedre humør. Fordi Lukas har blitt bedre, selvfølgelig, men også fordi hun får litt egentid når Anne er med Lukas. Lukas er ikke frisk enda, men han er godt inne i vedlikeholdsfasen av behandlingen, og det er lov å håpe at han om en stund vil bli erklært frisk.

«Skal dere vaske gulvet hele dagen, eller skal dere komme dere opp og hjelpe meg med maten?», spør Martin liksomstrengt. «Det er ikke lenge til de første gjestene kommer.» Lukas spretter opp. «Er ikke jeg den første gjesten?» «Nei, du er den første bakeren» svarer Martin lattermildt. «Okei da. Se Anne, Martin lærer meg å bake brød.» Anne kommer seg på beina og lytter til Lukas forklare hva han har gjort med deigen så langt. Lukas traff Martin for første gang i går, men det virker allerede som om de har kjent hverandre i evigheter. Selv traff hun Martin for et par uker siden, i forbindelse med at de begge var valgt til å være blant de frivillige på hytten. Han er hyggelig, «Og singel!», som venninnene hennes påpeker om alle single menn hun treffer, men Anne har ikke tenkt på ham på den måten. Enda i alle fall. «Hva kan jeg gjøre?» spør hun. «Jeg tror vi har kontroll her, men kunne du dekket på i … Tar vi Lillestuen i dag?» «Ja, det er Hemmingsøy-familien, de er tre. Og, Magnus med foreldre, så de er også tre, som kommer i dag. Da er det rikelig med plass i Lillestuen, så slipper vi så mye ledig bordplass i Storestuen.» Anne vinker ha det til Lukas – som med et glis veiver tilbake med deigfylte hender, så ivrig at deigen spruter i alle retninger – og går til Lillestuen for å dekke på.

«Trøtt åpner Line øynene og ser om mulig enda mindre enn før hun åpnet dem. «Hvor er jeg?», sier hun sløvt ut i det mørke intet mens hun prøver å bevege seg. Noe strammer rundt halsen og hun synker tilbake i sengen. Line prøver å løfte armene, men håndleddene hennes er festet til sengen. Anklene likeså. «Hallo? Hallo? HJELP! KAN NOEN HØRE MEG?» Ingen svar. En redsel brer seg som en sprintende brann gjennom henne, men den slukker like fort som den oppstod. Hva har vel jeg å være redd for? Ingenting. Hun prøver å bevege høyrearmen igjen. Den er fastspent, men det er mulig å bevege den litt. Hva med å trekke hånden til seg? Hånden møter motstand av noe mykt og fast like ved håndleddet, men kanskje … Hun prøver å gjøre den allerede lille barnehånden så liten som mulig, mens hun vrikker, vrir og drar.  Etter flere forsøk lykkes hun, først med høyre hånd, så med venstre. Døsig løfter hun hendene, kjenner noe mykt rundt halsen. Rolig fører hun hendene langs båndet uten å finne en åpningsmekanisme. Hodet hennes føles som rullende bomull, og det er først nå hun får samlet seg nok til å tenke: Er jeg fanget?

Marita kjenner noe lite, vått og klebrig mot kinnet – det minner henne om tungen til den lille familiehunden de hadde da hun var liten. Men han lever ikke lenger, gjør han? Forvirret åpner hun øynene. Noe lite og pelsaktig spinner bort fra synsvinkelen hennes. ‘Hvor er jeg?’ tenker hun. Marita ligger på rygg på noe mykt og deilig, hun kjenner med høyrehånden på bakken – det kjennes ut som gress – og over henne er himmelen svakt dusblå og funklende. Sakte, sakte setter hun seg opp og prøver å sveive i gang hjernen. Det veltede treet, hulen, sjakten, stigen, gangen og – obelisken. Men hvor er hun nå? Marita ser seg rundt. Hun sitter i en lysning. Gresset rundt henne er grønt, uvanlig grønt så sent på året. Lysningen er omgitt av en rekke mektige eiketrær, det er som om de holder vakt over lysningen, beskytter den på et vis. Marita snur seg. Bak henne står enda en eik. Den står midt i lysningen og stråler vennlig og kraftig. Hun kaver seg på beina, men tydeligvis litt for fort. Hodet hennes spinner, og sekunder senere ligger hun på gresset igjen. På ny, og mye saktere denne gangen, reiser hun seg og går bort til det enorme treet. Stammen er massiv, og trekronen intet annet enn forunderlig vakker. Marita går rundt treet med fingrene på høyrehånd strykende mot stammen. I motsetning til det forrige treet hun møtte på, er dette ingen huleik. Marita føler det er noe hun har glemt. Hun ser for seg obelisken, vet hun gikk mot den. Men deretter er det svart – hun husker absolutt ingenting.

Kathrine gripes av panikk, men prøver å ikke vise det. Hun vet så altfor godt hva bassenget brukes til. Det ble tømt for vann allerede på hennes tid, og har sikkert ikke vært fylt siden. Basseng laget av hardplast, eller glassfiber eller hva det nå er, er enkle å rengjøre. Sluk har det også. Hun ser på Benedikte, som ser tilbake med et blikk som sier ‘Jeg vet at du vet hva bassenget brukes til.’ Med en stemme som har lyst til å hoppe i alle retninger av frykt, men som heldigvis kommer ut helt normal, sier hun «Hva har han gjort?» «Han skylder oss penger, mye penger. Og som du vet er ikke det noe vi tolererer.»

Kathrine skjønner med ett hvorfor Niklas har vært så rar og fraværende i det siste. Han er på kjøret igjen. Og døren til butikken hennes var jo låst da hun kom, så den som gjorde innbruddet må ha hatt tilgang på en nøkkel, noe Niklas har. Benedikte ser svakt smilende på henne, har tydeligvis lagt sammen puslebitene allerede. «Ta posen. Den dekker hele gjelden?» Benedikte nikker, og Kathrine fortsetter. «Kan vi bytte denne mot penger til rehab? Du tar den cutten du vil ha.» Kathrine slenger en liten pose på toppen av den store. Benedikte rekker frem hånden. «Avtale.»

Fra treet hører Marita en lyd, et slags ‘spoink’? Marita kikker opp, synes hun ser et par store øyne og en liten, pelskledd kropp, som raskt forsvinner mellom grenene. Var det tungen dens hun kjente mot kinnet da hun våknet? I det fjerne dukker det opp noen minner om et vann, vidunderlige følelser, et par hender som løfter henne ut av vannet, et ungt og vennlig kvinneansikt. Men Marita klarer liksom ikke å gripe tak i minnene, de ligger like utenfor rekkevidden hennes, leker med henne, erter henne, gir henne ingen detaljer.

Marita lar minner være minner og vender oppmerksomheten mot her og nå. Det er vakkert her, men det er på tide å komme seg videre, eller er det det? Er det ikke nettopp dette hun reiser alene langt inn i skogen for? Fred og ro? Hun går til solsiden av eiken og setter seg ned med ryggen hvilende mot stammen, som merkelig nok passer ryggen hennes perfekt. Hadde ikke Marita visst bedre ville hun trodd stammen tilpasset seg henne.

Marita blir sittende ved eiken hele dagen, tenkende på alt og ingenting. Den lille vannflasken hennes inneholder merkelig mye vann, og eplene som tidvis faller ned fra eiken metter overraskende mye. Mot kveldingen kommer hun på den lille svarte steinlignende saken hun fant i tekannen, og fisker den opp fra lommen. Den svarte fargen er erstattet av en blåfarge hun aldri har sett før. Marita vet fortsatt ikke hva gjenstanden er, men hun vet at den på et vis hjelper henne med å forankre seg i seg selv.

Marita sovner ved treet. Hun vet det er innbilning, men det er som om treets røtter brer seg om henne og holder henne varm gjennom natten. Neste ettermiddag, etter omtrent ett døgn ved treet, reiser Marita seg. Det er på tide å komme seg tilbake til teltet. Hun aner ikke hvor hun er, men det er bare spennende, så hun labber av gårde i en tilfeldig retning. Marita merker det ikke der og da, fordi godfølelsene fortsatt sitter i, men i ettertid ser hun det klart som krystall. Det er noe spesielt med lysningen. Eiketrærne som omkranser lysningen utgjør en slags grense mellom det normale og et sted for fred. Marita vet også at hun aldri vil finne tilbake til lysningen, det var en engangsopplevelse hun bare må være glad for å ha opplevd.

Mot kveldingen, etter mye prøving og feiling, kommer hun omsider til et område hun kjenner igjen. Derfra til teltet går det lekende lett, selv i det svake lyset. Vel fremme stuper hun dautrøtt inn i teltet, og sover til solen vekker henne neste morgen.

En uke senere, tilbake i sivilisasjonen, står Marita foran Benediktes dør og venter. Sekunder senere åpner Benedikte med et strålende smil og julefeiringen kan begynne. Akkurat som før, men med en blå steinlignende sak hengende rundt halsen.

Kathrine skjønner hun burde tenkt bedre gjennom dette, kanskje ble hun blendet og litt for høy på seg selv av promillen i natt, kanskje det hadde vært lurere å ringe enn å møte opp her. Ja, de var nære en gang i tiden, men det begynner å bli lenge siden og de skiltes ikke som de beste venner. Benedikte har sikkert også blitt hardere de siste årene mens hun selv har blitt mykere. Lyden av Lars sitt skrik for bare minutter siden farer på ny gjennom hodet hennes, akkompagnert av en svak skjelving gjennom kroppen. En skjelving Benedikte tydeligvis ser. Kathrine får et innfall og stikker hånden i vesken. Bak seg hører hun Karl nærme seg raskt – selv om han virker både dautrøtt, sliten og forfallen – er han tydeligvis ikke sløv, og å undervurdere kvinner fordi de er kvinner er noe han aldri har gjort. Før Kathrine rekker å få hånden opp av vesken har Karl et stramt grep om underarmen hennes. «Slipp det du har i hånden og ta hånden rolig opp av vesken.» Kathrines innskytelse er å adlyde, men istedenfor ser hun på Benedikte. Benedikte ser på henne før hun sier «Bare slipp henne, hun har det ikke i seg.» «Du kjenner henne ikke lenger», svarer Karl mens han motvillig slipper taket. «Det gjør jeg ikke, men klarte hun ikke å drepe folk den gang, klarer hun det i alle fall ikke nå. I verste fall skyter hun deg i foten eller armen, og det har du overlevd før.» Karl setter opp et av sine mest oppgitte ansiktsuttrykk, lurer sikkert på om han skal si «Kanskje det er deg hun skyter», men gjør det ikke. Han blir likevel stående tett inntil henne. Kathrine fortsetter «Jeg skulle gjort dette for lenge siden» og slenger en femhundregramspose ned på bakken mellom dem. Benedikte hever øyenbrynene overrasket. «Er det …?» «Ja, det er min andel fra ‘fisjonen’.» «Og nå gir du den til meg fordi?» «Fordi det er den du leter etter. Fordi jeg aldri kommer til å gjøre noe med den. Fordi den for ofte frister meg. Fordi jeg er redd for at politiet vil finne den. Det finnes tusen fordi-er.» Benedikte ser undrende på henne. «Ja, det tror jeg deg på. Men den første fordi-en er feil. Jeg har ikke lett etter den.» Benediktes blikk flytter seg spørrende til Karl. «Nei! Hvorfor skulle jeg gjort det? Ingen av oss har gjort det!» Folk som ikke kjenner Karl ville vært sikre på at han løy, både stemmen og kroppsspråket sier nemlig det, men det er bare slik han er. Benedikte ser på dem mens hun vrir på den ene ringen hun har på fingeren, noe Kathrine alltid ertet henne for, og sier «Jeg tror jeg vet hvem som var i butikken din og lette i går. Kom her.»

Kathrine går mot henne, mens Benedikte viser med hånden mot bassenget. Kathrine kikker ned i det vanntomme bassenget. Der er Karius og Baktus – begge hever hånden til hilsen – og på bassenggulvet, ja der sitter Niklas.

Niklas sitter på den kalde plasten, eller hva det nå er, og lurer på hva han skal gjøre. Siden han dunket hodet i understellet på bilen, har hodet hans verket mer enn det ville gjort etter tidenes fyllekule. Blodet har i det minste stoppet å renne, men til gjengjeld har Baktus hengt seg opp i såret. Baktus har allerede trykket på såret et par ganger for å fremprovosere smerte, og den siste gangen gjorde det så vondt at Niklas rett og slett la seg ned og vred seg i smerte. Det er bedre nå, men han har med vilje blitt sittende molefonken på plasten, det skader ikke om de tror han har mer vondt enn han har. Karius og Baktus står akkurat nå lett henslengt opp mot hver sin vegg, mens sjefen står der oppe og ser på ham.

Karl stopper og ser trøtt på Kathrine. «All yours.» Kathrine blir stående et par sekunder, trekker pusten for å roe seg litt, og fortsetter fremover. «Benedikte!» sier hun i en vennlig men ikke for vennlig tone. Benedikte snur seg og smiler mot henne. Ikke varmt og ekte, som før i tiden, men det er i det minste et smil, og Kathrine kjenner henne såpass godt at hun ser det er noe ektefølt i det. «Kathrine, for en … hyggelig overraskelse.»  «Ja, det ja – er lenge siden nå.» «For lenge?» «Snarere tvert imot.» Benedikte ler, og Kathrine kan ikke annet enn å la et par lattertoner forlate leppene hennes. En gang i tiden hadde de det jo så gøy sammen, både på den rette og på den feile måten. «Hvorfor er du her da, siden du tydeligvis er her motvillig?» «Jeg … noen var på besøk i butikken min i går. Og de lette tydeligvis etter noe. Noe jeg vet de ikke fant.» «Hvordan vet du de ikke fant det?» «Fordi jeg vet hvor det de lette etter er, og det er ikke i butikken min.» Benedikte virker interessert nå, kanskje for interessert. Bak seg hører Kathrine Karl komme nærmere.

Marita klarer verken se eller tenke på noe annet enn gjenstanden i midten av hulen mens hun går mot den. Den minner om en enorm obelisk, men Marita klarer ikke helt å se formen på den, det er som om den flyter ut i luften som omgir den og lager en slags skimrende tåke, slik at det blir uklart hvor obelisken slutter og hvor luften begynner. Etter hvert som Marita kommer nærmere kjenner hun pulsen endre seg, hjertet begynner på en måte å slå i takt med en impuls som ikke kan komme fra noe annet enn obelisken. De siste 50 meterne eller så før obelisken består av vann. Hun går sakte rundt obelisken for å se etter en bro, men hun finner ikke noe slikt. Nysgjerrig setter hun seg på huk ved vannkanten og stirrer på vannet. Vannet er det klareste hun noensinne har sett og … det viser ikke speilbildet hennes? Med så rolig vann og disse lysforholdene burde hun sett seg selv i vannet, men hun ser bare vannet. Til tross for hvor klart vannet er, ser Marita faktisk ikke bunnen heller. Men på en eller annen måte vet hun at det ikke er dypt. Hun reiser seg og setter fra seg skoene. Sakte og forsiktig senker hun høyrefoten i vannet. Like under kneet treffer foten bunnen, som kjennes myk og behagelig. Like forsiktig senker hun også den andre foten i vannet og begynner å vasse mot obelisken.

Marita har ikke vært lenge i vannet før hun kjenner huden på beina begynne å sitre. Sitringen brer seg gjennom kroppen og gjør en saltomortale i hjertet hennes før den treffer hodet. Alle tanker og alle følelser fra før forsvinner. Alt hun kjenner er en vidunderlig fantastiskhet og en enorm optimisme. Alt er bare slik det er ment å være. Uten at Marita registrerer det, knekker beina hennes sammen, og hele kroppen hennes synker under vannoverflaten.

Kathrine trykker lett inn ringeklokken og venter. Og venter. Hun kikker inn vinduet til den slitte eneboligen, men det er mørkt, kanskje det ikke er noen her. Kathrine prøver ringeklokken en gang til, hardere og lenger denne gangen. Omsider hører hun bevegelser på innsiden, og Karl åpner døren. Han er trøttere enn Kathrine noen gang har sett ham, og formen hans ser heller ikke ut til å være det den engang var. «Er det deg?» sier han i en forsøksvis lett tone, men han lykkes ikke helt og fremstår ufrivillig nesten like sur som han er trøtt. «Ja, er Benedikte her?» Karl ser uutgrunnelig på henne uten å svare, så Kathrine fortsetter «Kan jeg få snakke med henne?» Karl ser ut som om han skal svare «nei», men ombestemmer seg tydeligvis og vinker henne inn med et skuldertrekk og en armbevegelse. Kathrine går inn. Dette er et av få hus der hun med god grunn ikke tar av seg skoene. Spesielt første, men også andre etasje, ser ikke ut i måneskinn, og i dag er intet unntak. Uventet kommer det et skrik fra oven, og Kathrine rykker ufrivillig sammen. Karl ser på henne, den ene munnviken krøller seg svakt, som i en minivariant av det en gang så fine smilet hans. «Det er bare Lars som er sent ute med betalingen. Kom.», sier han og rusler bedagelig gjennom alt rotet.

Snart er de på vei ut døren til den enorme inngjerdede hagen på baksiden av huset. Merkelig nok er bakhagen mye bedre vedlikeholdt enn både hagen på forsiden og selve huset, men det er vel slik de vil ha det. Benedikte bor jo ikke her heller, så det spiller kanskje liten rolle for henne hvordan huset ser ut.

Kathrine hadde håpet de skulle sette seg ved bordet like på baksiden, men Karl fortsetter i retning det tomme svømmebassenget. Hun grøsser, mens hun tenker tilbake på forrige gang hun var i nærheten av bassenget. De passerer hekken, og Benedikte kommer til syne der hun står med ryggen til, ved kanten av det tomme bassenget.

Selv om Marita ikke aner hvor hun er eller hvor hun er på vei, og selv om hun er Gud vet hvor langt under jordens overflate, kjenner hun seg optimistisk. Det er noe med stemningen her nede som løfter henne. Selv om hun er omgitt av stein, stein og atter stein, og selv om lyset er svakt, kjennes det som om hun vandrer i skogen. Det er et svakt vinddrag i luften – Marita skjønner det må være innbilning – men det lukter skog, og steinen under føttene hennes kjennes myk og behagelig. Hun stopper og tar på underlaget med hendene. Steinen gir svakt etter under fingrene hennes. Steinen er faktisk myk. Marita tar av seg skoene. På sokkelesten kjenner hun hvor behagelig steinen er, det er som å gå på den fineste gresseng. Med skoene i hånden fortsetter hun fremover.

En stund senere ser Marita gangen slutte i det fjerne. Etter hvert som hun nærmer seg ser hun at det ligger en stor hule i enden av gangen. Ved inngangen blir hun stående og se nysgjerrig. I motsetning til hulen en hun kom hit i, er den enorm og opplyst. Fra taket kommer det et funklende lys, og vegger og tak har en lys blåfarge som får henne til å føle seg rolig og trygg. Hulen er helt tom, bortsett fra gjenstanden i sentrum av hulen som Marita føler seg dratt mot. Med en blanding av spenning og fryd begynner hun å gå mot gjenstanden.