Tag Archives: Julekalender

Anne står som frosset mens hun kjenner hjertet banke vilt. Det må være innbilning, må det ikke? Hvem andre skulle ha vært her ute i Gokkenes Gokk? Martin! Det må selvfølgelig være Martin! Han gikk jo en runde rundt huset … Les videre →

Line må ha døset av, merkelig så trøtt hun skulle være, for nå våknet hun igjen. Hun løfter hendene til halsen for å få av båndet, men kjenner ingenting. Forsiktig rører hun på beina. Ingen hindre. Hun er fri! Glad … Les videre →

Anne setter trøtt det siste fatet i oppvaskmaskinen og starter både oppvaskmaskin 1 og oppvaskmaskin 2, eller Vaskemannen og Vaskedamen som Lukas kaller de. Det har vært en lang, men hyggelig dag. Martin hadde fått en sms som sa at … Les videre →

Anne hviler håndflatene på vinduskarmen og ser drømmende ut vinduet. Noen få, små snøflak danser i vinden på sin vei mot bakken, en bakke som gradvis blir hvitere, men der gresstuster og steiner fortsatt stikker opp. Solen har akkurat beveget … Les videre →

Marita kjenner noe lite, vått og klebrig mot kinnet – det minner henne om tungen til den lille familiehunden de hadde da hun var liten. Men han lever ikke lenger, gjør han? Forvirret åpner hun øynene. Noe lite og pelsaktig … Les videre →

Kathrine skjønner hun burde tenkt bedre gjennom dette, kanskje ble hun blendet og litt for høy på seg selv av promillen i natt, kanskje det hadde vært lurere å ringe enn å møte opp her. Ja, de var nære en … Les videre →

Niklas sitter på den kalde plasten, eller hva det nå er, og lurer på hva han skal gjøre. Siden han dunket hodet i understellet på bilen, har hodet hans verket mer enn det ville gjort etter tidenes fyllekule. Blodet har … Les videre →

Marita klarer verken se eller tenke på noe annet enn gjenstanden i midten av hulen mens hun går mot den. Den minner om en enorm obelisk, men Marita klarer ikke helt å se formen på den, det er som om … Les videre →

Kathrine trykker lett inn ringeklokken og venter. Og venter. Hun kikker inn vinduet til den slitte eneboligen, men det er mørkt, kanskje det ikke er noen her. Kathrine prøver ringeklokken en gang til, hardere og lenger denne gangen. Omsider hører … Les videre →

Selv om Marita ikke aner hvor hun er eller hvor hun er på vei, og selv om hun er Gud vet hvor langt under jordens overflate, kjenner hun seg optimistisk. Det er noe med stemningen her nede som løfter henne. … Les videre →