Da de tre brødrene Bruse hadde gått både et kort, et langt og et mellomlangt stykke kom de til en lang og vakker fjord. Dessverre for brødrene hadde ferjemannen nettopp gått av med såkalt afafgs (avtalefestet avgang for gamle slitere), og ingen hadde tenkt å bygge bro fordi det ville ødelegge utsikten for farbror Melk oppi lia. Arfan foreslo at de kunne gå rundt fjorden, men Per og Pål mente det ville ta altfor lang tid. Pål tenkte så det braket, så nok en gang muligheten til å briljere med historiekunnskapene sine, og fortalte om en mann kalt Mattias som for lenge, lenge, lenge siden hadde gjort mange spesielle ting.

”Ja, han har jeg også hørt om” sa Per og fortsatte: ”Det var han som arrangerte en svær fest og serverte så mye brød med fiskepålegg at alle ble stappmette.”

Pål nikket bekreftende og sa: ” Det er godt med fisk på brødskiven, men han kunne godt disket opp med noe litt mer spennende på en fest. Uansett var ikke poenget mitt at Mattias var en mesterkokk. Det jeg vil frem til er at han kunne gå på vannet.”

Arfan stirret måpende molefunken på Pål og spurte: ”Hvordan i alle dager klarte han det?”