Jeg svever gjennom luften grasiøst som en høne. Armene går som på en ryggsvømmer – som om jeg på en eller annen måte prøver å svømme tilbake til håndtaket. Jeg rekker å tenke: Skal jeg dø igjen? For andre gang på samme dag? Brått får jeg ikke puste og jeg kjenner store smerter i ryggen.

Trærne i området er massive, og trærne som er valgt ut til denne typen transport er enda mer massive. Avgangs- og landingsgrenene er særdeles lange og tykke, noe som var flaks for meg. Jeg mistet grepet like før jeg nådde frem til grenen, og farten jeg hadde var høy nok til at jeg fløy de siste meterne og landet med et smell med ryggen på grenen. Landingen slo all luften ut av meg, og Gulli var snar nok til å gripe fatt i meg for å hindre at jeg skulle velte av grenen. Etter at jeg fikk pusten tilbake gikk resten av turen problemfritt. Vi gled av gårde fra tre til tre rundt 30 meter over bakken. Alt som var negativt er nå positivt. Vinden som rusker i håret, høyden med det tilhørende adrenalinrushet, det å se skogen fra denne vinkelen, gløtt av sol som stråler ned mellom grenene. En herlig følelse.

Jeg vet ikke hvor lenge eller hvor langt vi reiser, men det var nok ikke lenger enn langt og det gikk temmelig fort. Etter å ha landet i enda et tre blir Gulli stående stille, så jeg ser spørrende på henne.

 – Skal vi ikke videre?

 – Nei, vi er omtrent fremme nå.

Kicket etter reisen som Tarzan begynner å gi seg og jeg kjenner hvor kald og våt jeg har blitt. Ikke bare er jeg kald på overflaten, kulden har boret seg dypt inn i både muskler og fett og hva nå kroppen er laget av. Egentlig er det vel vann kroppen er laget av – over 60 % eller noe slikt. Jeg holder altså på å bli til isvann. Omtrent samtidig starter et lett snøfall. Vi begynner å klatre nedover, men omtrent halvveis stopper Gulli. Hun slår en serie slag i karibisk rytme på trestammen, og plutselig spretter den snødekte stammen mot meg.