«Hall …» sier Lisa før Nikolas legger sine tynne fingre over munnen hennes og hveser «Hysj!» Lisa lytter spent og stille, men alt hun hører er ekkoet av sitt eget «Hall» som spretter frem og tilbake i sjakten som en sprettball med stadig mindre sprett. Lisa ser spørrende på Nikolas. «Han må ikke høre at vi kommer» hviskehveser Nikolas. «Hvem?» Nikolas ser dumt på henne, og svarer «Tyven selvsagt.» Lisa lar blikket gli granskende over hullet. På badet hjemme er det ingen vinduer, så om hun skrur av lyset blir badet så mørkt som det er mulig å forestille seg. Men når Lisa åpner baderomsdøren, strekker lyset fra gangen utenfor seg inn på badet og lyser opp med sine lange fingre. Lisa skjønner at dagslyset skulle gjort det samme her – strukket sine lange fingre ned i hullet, ned i mørket, kjærtegnet det, fått det til å føle seg bra, for å bruke den største storesøsteren til Mariell sine ord, og gjort sånn at Lisa kunne se nedover – men det gjør ikke dagslyset. Det er som om dagslyset møter en ugjennomtrengelig vegg, og bare, og bare – stopper … Som en slags lysstoppende hinne. Nikolas har gått ned på alle fire og kryper langs kanten med den ene armen stukket ned i hullet, kun overarmen hans er synlig. Lisa bestemmer seg for å holde ham i genseren så han ikke skal falle nedi, og sammen beveger de seg langs kanten. Brått stopper Nikolas. Han fører armen frem og tilbake som om han tar på noe Lisa ikke kan se, hun ser bare den underarmsløse overarmen hans bevege seg. «Kjenn her» hvisker han. Lisa legger seg på magen og strekker ut armen. Hun skjelver av spenning i det hun ser først fingrene, så resten av hånden og bit for bit av armen forsvinne som om den gradvis ble kappet av av Morfars store kjøttøks. Der! Lisa kjenner opphisselsen treffe henne idet fingeren hennes møter noe. Hun griper om det. Det er tynt, hardt, rundt og kaldt – noe metallgreier? Lisa lar fingrene løpe langs metallet, først bortover, så en høyresving før fingrene treffer veggen i hullet. Hun fører fingrene tilbake, bortover, venstresving, mer bortover, venstresving, bortover til veggen igjen. En metalldings festet i veggen? «En trapp!» Lisa kjenner sitringen boble over, og ‘En trapp’-ekkosprettballen spretter i vei i hullet. Nikolas nikker. «Du først.» Lisa føler seg beæret. Den største storesøsteren til Mariell sier at vi må ha likestilling, men at guttene må få lov til å være litt elegante, som å betale – å som Lisa gleder seg til hun finner en gutt som vil kjøpe godteri til henne og aper til mobilen – som å la jentene få velge, og ikke minst, la jentene få gå først. Lisa syntes først det hørtes litt urettferdig ut, men den største storesøsteren til Mariell forklarte at det er bare å kaste svakt på håret og smile sexy til guttene så blir de så glade at de nesten hopper ut av buksene sine. Lisa vet ikke helt hvordan man kaster på håret, som tross alt sitter fast på hodet, og fordi den største storesøsteren til Mariell måtte løpe av gårde fikk hun heller ikke vist hvordan et sexy smil er. Så Lisa tar begge hendene bak hodet og fører alt håret fremover i et kast samtidig som hun smiler så sexy som hun kan. Nikolas ser overrasket på henne og strekker hendene mot henne for å hjelpe henne ned i hullet. Mens Nikolas holder i henne setter Lisa seg på kne med ryggen mot hullet og leter med venstrefoten etter stigen. Der, kjenner hun skoen treffe metallet. Prøvende legger hun vekten på den, det går fint. Lisa fører så høyrefoten ned i hullet, ser også den bli spist opp av mørket, leter etter neste metalldings, finner den like under den første. Og så er nedstigningen i gang.

Overfor henne ser Nikolas Lisa bli slukt av mørket bit for bit. Han ble glad for at hun ville gå først – om noen prøver å knerte henne, vil han få en mulighet til å flykte – men det hårgreiene og det creepy smilet hun sendte ham satt ham nesten ut av spill. Hvem smiler på en så vederstyggelig måte? Nikolas bestemmer seg for at selv om Lisa er liten, må han være forsiktig. Det kan være mer ved henne enn utseende tyder på. Kanskje er det ikke han som utnytter henne, men hun som utnytter ham. Nikolas grøsser, men ikke på grunn av mørket, idet han begynner på nedstigningen.