Sakte men sikkert klatrer Lisa nedover, nedover, nedover. Metallet er kaldt men kjennes samtidig solid og betryggende. Luften er overraskende varm. Underveis lurer hun på om Farfar vet om luken, og det må han vel ha gjort så glad Farfar er i å være i hagen, men mest av alt lurer hun på hva som er der stigen slutter.

Det er dørgende stille, selv ekkoene har gitt seg, og mørkere enn i graven. Over seg ser Lisa ingenting, luken nekter fortsatt å slippe lyset til, under seg ser hun like lite. Omsider treffer foten hennes noe annet enn den tynne metalltrappen. Lisa antar det er bakken, men for å være sikker fører hun foten frem og tilbake langs underlaget mens den andre foten står i trappen og hun klamrer seg til metalltrinnene med begge hender. Så langt foten hennes rekker kjenner hun noe fast. Betrygget setter hun også den andre foten ned på bakken, snur seg sakte 180 grader og ser – fortsatt intet. Hadde det vært en strime av lys, og hadde Lisa snudd seg oppover, ville hun sett at Nikolas hadde stoppet nedstigningen et par meter fra bunnen av trappen. Til tross for sitt gode nattesyn, kunne heller ikke han se noe, men hans gode hørsel ble ikke stoppet av hulens lyddemping, og han visste derfor at Lisa nå var nede. Usikker på hvilke lumskheter som kunne være der nede, bestemte han seg for å bli hengende til Lisa sa alt var klart.

Lisa stod stille som en gravstøtte, noe som passet bra siden det var mørkere enn i graven, og lurte på hva hun skulle gjøre. Lisa hadde hørt om en slik luke tidligere, Det Hatsjo-luken i Låst, en serie hun aldri hadde sett, men som storebroren til Thomas ivrig hadde fortalt om. Kunne Hatsjoen kanskje være til hjelp? Lisa prøver å tenke på Hatsjoen, med det resultat at hun må nyse, og – tilfeldig eller ikke – noe skjer idet nyset braser ut. Ekkoet er tilbake, sprettende som aldri før, høyt og buldrende. Lisa kryper sammen, lukker øynene, holder seg for ørene og venter redd på snøskredet, alle vet jo at høye lyder utløser snøskred, sekundene går, ekkoet ebber ut, og Lisa kjenner fortsatt ingen snø omslutte kroppen. Forsiktig åpner hun øynene og, der i det fjerne skimter hun noe bryte mørkets enevelde. Det brenner et svakt blått lys der borte. Med små prøvende skritt begynner Lisa å gå mot lyset.