Lisa ser mot det blå lyset. Det pulserer svakt og rytmisk, men lyser ikke opp noe. Det står bare og skinner for seg selv og mørket som er tilstede. Skritt for skritt kommer Lisa nærmere lyskilden, det blålige lyset minner henne om noe, men hun klarer ikke helt gripe minnet, det svever liksom akkurat utenfor hukommelsen hennes. Brått kjenner hun ingenting under høyrefoten, den bare fortsetter nedover, treffer ikke bakken den skulle truffet. Lisa rekker ikke å tenke, men refleksene hennes gjør det de kan, hiver overkroppen hennes bakover for å gjenvinne balansen. En hundredel ser hun ut som en tegneseriefigur, armene går som propeller, hælene spinner febrilsk etter feste. Fånyttes. Med et skingrende skrik faller Lisa.

I trappen henger fortsatt Nikolas. Lisas skrik skjærer gjennom marg og ben, det er nesten så han glipper taket av frykt. Men henrykt blir han hengende. Det var synd det måtte gå slik med jenten, hun virket grei, men jenter finnes det mange av og Nikolas har viktige ting som må gjøres. Når noen først måtte gå i fella, var det bedre at det var Lisa enn ham selv. Nikolas klatrer ned de siste meterne og ser seg om. Først nå ser han det blå lyset og skjønner at Lisa må ha gått i retning det. Nikolas blir stående og tenke. Skal han gå mot lyset? I så fall: hvordan unngår han fellen Lisa gikk i. Lisa gikk nok rett mot lyset, så Nikolas lurer på om han skal prøve å gå i en vid bue mot lyset. Det kan virke. Men hva om lyset i seg selv er fellen? Hva om det er et lokkelys som skal lure inntrengere i fellene? Nikolas tenker han skulle hatt med seg en gjeng med småunger han kunne sendt ut en etter en, men det er alltid lett å være etterpåklok, og for hvert sekund som går får han det mer og mer travelt. Nikolas puster dypt, finner frem den sammenleggbare blindestokken han har på innerlommen og begynner å gå. Bort fra lyset.