Suzanne nærmest sjangler ut av Olaugs rom med hjertet bankende som besatt, mens hun overstresset lurer på hva hun skal gjøre. Hennes første innskytelse er å finne noen å snakke med, så hun svaier av gårde i retning pauserommet, men halvveis fremme bråstopper hun. En tanke har slått ned i henne som julekvelden på kjerringen. Suzanne har fått lignende forespørsler et par ganger før, og på ulike måte avvist det hele med den største ro. Men nå – en voldsom reaksjon – og det må være fordi hun vet hva som er det rette? Suzanne snur seg og begynner å gå i motsatt retning mens tankene kverner. Olaug har blitt mer og mer borte de siste månedene. Fysisk. Mentalt. Hun får daglig smertestillende. Den livsforlengende behandlingen er stoppet. Hun kommer til å dø. Men kroppen vil ikke gi seg. Det kan være dager. Måneder. Er det rett å la livet hennes fortsette under disse forholdene når hun selv ønsker å avslutte alt? På den annen side; kanskje samtalen var et innfall i smerterus? Nei, ikke et innfall, ikke tåkeprat. Olaug var så til stede, monologen var så klar og tydelig. Og … Suzanne tenker seg om, ser plutselig tidligere samtaler med nye øyne, ser små hint og vink hun tidligere ikke skjønte, men som hun nå ser i et annet lys. Olaug må ha tenkt på dette lenge, lett etter det rette øyeblikket.  Og nå har hun funnet det. Men samtidig. Er det rett å ta et liv, vil Suzanne kunne klare å ta et liv? Og når det gjelder det praktiske, hvordan skal hun få gjort det på en så behagelig måte som mulig og uten at noen oppdager det? Aktiv dødshjelp er ikke lov. Hun kan miste jobben, ende i fengsel … Suzanne skjelver av tanken. Det er ikke hennes ansvar. Hvis da ikke … Det kunne vært en mulighet. Ingen vil reagere på det. Sannsynligvis. «Men kan jeg leve med det» hvisker Suzanne til seg selv. «Eller vil samvittigheten min jakte meg resten av livet?»