Marita går med raske steg over parkeringsplassen. Når en beslutning er tatt gjelder det å effektuere den raskt og effektivt. Uthaling gjør alt bare mye verre. Aksel vil ikke. Hun vil ikke. Men når det først har skjedd … Følelsen … Hun har bikket 30. Ferdig med utdanning. Har en god jobb. En familie som vil være støttende. En mann som elsker henne like mye som hun elsker ham. En mann som er flink med barn – hun har sett hvordan han er rundt niesene sine. Foreldre som venter på barnebarn. Et samfunn som forventer barn. Hun kjenner presset fra omverdenen slå imot henne idet hun går inn sykehusdørene. Alt ligger til rette for å bli mor. En venninne og ektemannen har prøvd å bli gravide i over ett år uten resultat. Jo eldre man blir dess vanskeligere blir det. Marita vet hun bør gripe sjansen hun har fått. Men hun har ikke lyst på et vesen som er avhengig av henne døgnet rundt de nærmeste årene, og i avtakende grad de følgende 15 årene. Hun vet det er kaldt, kynisk, men hvorfor bringe et uønsket liv til verden. Hvorfor gjøre noe hun ikke vil gjøre?

Forundersøkelsen sist uke gikk bra. Blodtrykket var greit, pusten var fin og alt så normalt ut der nede. Nå er det på tide å få det gjort. Én tablett, et par dager hjemme, et dagsbesøk på sykehuset og det er det. Ferdig. Marita setter seg i en stol på venterommet. Nå er det på tide.