Paal lister seg rundt i den nattemørke leiligheten til enkefru Hansen mens han lurer på hvor pengene kan være. Etter mangfoldige timer med undersøkelser på nettet, og like mange timer med øvelse på sin egen ytterdør i ly av mørket, klarte Paal det endelig. Å dirke opp ytterdøren. Og når man først har lært det er det enkelt. Paal gjentok øvelsen på sin egen dør både to og tre ganger, og i natt ble ferdighetene testet ut på enkefruens dør. Ideelt sett ville Paal prøvd seg et sted langt borte fra sin egen leilighet, men det eneste stedet han kunne vær sikker på å møte en lås han kunne dirke opp, var i sitt eget leilighetskompleks. Han ville da kunne dirke raskt og enkelt uten å eksponere seg foran ytterdøren for lenge. Dessuten kjenner han naboene, vet at et par av dem har mye kontanter. Spesielt enkefru Hansen. Men hvor har hun kontantene? Paal vil ikke slå på lyset av frykt for å vekke enkefru Hansen, og en lommelykt vil se veldig merkelig ut utenfra, men etter hvert skjønner Paal at han ikke har noe valg. Han fisker lommelykten opp fra lommen, snurrer et tørkle rundt den for å dempe lyset og slår den på. Sakte lar Paal lyskjeglen gli over rommet, og der, på en stol i en krok, står enkefru Hansens veske. I lommeboken finner han 1 600 kr i knitrende sedler som han raskt putter i lommen. Alle monner drar, men det er ikke lommeboken hennes han er ute etter, det er kontantlageret. Ikke at Paal venter å finne nok penger til å redde krisen han er i – aksjekjøpet som skulle redde ham floppet monumentalt – men bare 20 000 vil være nok til å holde ham flytende noen uker til. Paal lister seg inn på det som ser ut som arbeidsværelset. Et skrivebord. Paal prøver den øverste skuffen. Låst. Den neste: låst. Faen. Paal skal til å prøve den tredje og siste skuffen da han med ett hører noe. Paal slukker lommelykten og blir stående som frosset. Innbilte han seg det, eller var det en lyd? Definitivt en lyd. Paal blir grepet av panikk og beveger seg mot døren, men lyden kommer nærmere, så han stiller seg bak døren. Sekunder senere blir døren dyttet ytterligere opp, den stopper centimetere fra tærne hans. Lyset kommer på, og et par sekund er Paal blendet. Når han igjen kan se, står enkefru Hansen midt i rommet med ryggen mot ham. Hun begynner å snu seg og Paal skjønner det er på tide å stikke av. Så fort han kan spinner Paal rundt døren og i retning utgangsdøren. Plutselig hører han et voldsomt brak og ser et hull i veggen fremfor seg. «Det neste blir ikke et varselskudd! Stopp!» roper enkefru Hansen. Men Paal stopper ikke, han løper ut døren, ut av leilighetskomplekset og fortsetter i flere kilometer før han våt av svette omsider stopper. I det fjerne hører han sirener.