Det er kvelden etter kollisjonen. Skikkelsen er tilbake på hushjørnet med den karakteristiske lukten. Lukten er svakere enn i går, men fortsatt tydelig, det er som om en svak luktsky har slått seg ned her. Iblandet en svak pepperkakeeim etter pepperkakemonsterets pepperkakespising. Det er jo åpenbart at den som har etterlatt seg lukten ikke bor her på hushjørnet, men må ha tilbrakt mye tid her, noe som leder til spørsmålet hvorfor? Hva er så spesielt med dette hushjørnet? Hva kan man se eller oppleve her? Tilsynelatende er det som et hvilket som helst gatehjørne. Skikkelsen lener seg lett mot veggen og lar blikket gli sakte over omgivelsene. Bygårder, noen trær, folk og biler, et par offentlige bygg, en kafe. Ikke noe spesielt. «Eller, kan det være …?» tenker Skikkelsen. Ja, det kan det være. Det er det eneste som stikker seg litt ut. «Har noen stått her og observert? Sannsynligvis.» Noe må være på gang, som blomstenektar i punsjebollen. Skikkelsen bestemmer seg for å komme seg inn i bygget, men hvordan? Det er ikke et bygg hvem som helst kan vandre inn i, og å bryte seg inn vil kreve store ferdigheter. Skikkelsen blir stående og stirre på bygget, mens hjernen jobber som besatt.

Samtundes, ei anna plass.

«Puuuh!» «Endeleg!» Lettelsen var stor hos båe han Tjuvradden og han Kjell då ho Erna og alle livvakta hennar endeleg hadde forlatt lastebilo. Tura hadde vorte ulideleg pinsam jo lengar dei køyrde. Kjell som fekk munndiare og måtte hengje ut av vindauget som ein hund i vindo, secret service manno som fulgte med på alt møgleg, og Tjuvradden som alfor ofte måtte bremsa altfor hardt for å minje Kjell på å ikkje snakka om hva dei skulle i Oslo, men hellar framholde at dei var turistar. Secret service-mannen trudde visst på dei, han hadde til og med gitt dei to gratisbilletar til den fordums Post-, telegraf- og kystfartskomiteen på Stortinget. Men no var det endeleg tid til å get dåwn to bisniss. Dei parkerde lastebilo, noko som ikkje var enkelt i ei by som Oslo, men dei fann ei ledig plass mellom nokre brakkar på ein trekantaktig tomt, og tok til å rekognosere. Sjølv om han Tjuvradden hadde eit opplegg like sekart som tilrettelagt taimat, må man alltid rekognosere, for å sekre at terrenget stemmar med kartet. Heldegvis stemde terrenget rett så bra med kartet, Kjell måtte berre ta på seg ei gul vest, alle veit jo at personar i gule vestar alltid veit kva dei helde på med, og flytte eit bosspann frå ei side av gato til den andre, så stemde det perfekt.

Ettar den stressande køyretura og bosspannflytting trengde dei ei pause, og tok derfor ein tur på ei halvvegs stengd kafé med raude blinkjande varselljos i døra, for nokre tidar. Då dei senare var på veg ut døra krasja Tjuvradden med ein framadkar. Tjuvradden skulle tel å gje framadkaren nokre velvalgde glosar, så han såg kven det var og utbraut «Kva gjer du her?»