Skyggen ser irritert på Branden, som mener det var noe rart med den kolliderende fyren og derfor vil utsette hele operasjonen. Skyggen har bedt Branden være mer spesifikk, men det klarer han ikke, han sier bare hele fyren ga ham en merkelig følelse. Skyggen måtte si seg enig i at det var noe uplasserbart merkelig ved fyren, men tiden er i ferd med å løpe ut. De har ikke lenger noe valg, Brandens påstand om at de kan strekke det én dag til er det ikke hold i. Det må bli nå. De siste forberedelsene er gjort, planen er lagt. Om det ikke skjer i dag må det lages en ny plan, og hvem vet hvor god den planen vil bli.

Skyggen er igjen omgitt av det totale mørke. Selv om det er fint og hyggelig med lys har det liksom aldri gitt den samme gode følelsen og tryggheten som mørket. Skyggen kjenner at de stopper. Hører stemmer, Branden og kvinnen, et par høflighetsfraser, så mer bevegelse, et par pip, dører som går opp og igjen før de tydeligvis er fremme. Skyggen kjenner rumpen smelle i gulvet – fordømte brande, har jeg ikke sagt han skal være forsiktig – og klarer akkurat ikke å holde inne en svak og lys lyd av overraskelse som følge av treffet. Et øyeblikk strømmer det lys inn til Skyggen, en PC forsvinner ut, og det er igjen mørkt, men nå siver det litt lys inn fra toppen. Fra utsiden hører Skyggen Branden le og lage lyder så lyse at du aldri ville trodd de kom fra en så stor mann. Kvinnen ler også, Branden må ha overbevisst henne om at det var han som laget lyden, og nå gjør han narr av seg selv ved å lage overdrevent høye lyder. Det skal han ha, Branden har alltid vært omgjengelig, det må man kanskje være når man er så stor, for å unngå å bli sett på som farlig. Kvinnen og Branden snakker og snakker og snakker. Skyggen har mest lyst til å bare skrike ut, få de til å bli ferdige, men vet det er en del av planen, det må virke realistisk, og realisme krever snakking først. Etter noe som føles som en evighet hører Skyggen endelig stoler som skraper mot gulvet – de har reist seg! Sekunder senere åpnes og lukkes en dør, fulgt av stillhet. Skyggen venter noen minutter for å være sikker på at det ikke er andre i rommet, men det er ikke annet enn den totale stillhet. Skyggen dytter bort lokket på toppen av sekken, strekker ut den lille kroppen sin og ser seg rundt i rommet.