Julia hviler hodet mot bussetet og lar blikket utforske omgivelsene som farer forbi mens tankene flyr. Akkurat som hun liker det. Omgivelsene har gradvis endret seg de siste timene. Fra ren natur og spredt bebyggelse, til flere og flere hus. Fra trær, vann og sauer; til stål, betong og mur. Og Julia aner ikke hvor hun er på vei. Etter lang tid i Spania, er hun vant til å snakke lokalbefolkningens språk, men fransken hennes er begrenset til enkle fraser, og bussjåføren er en av disse eldre, franske mennene fra tiden da Frankrike fortsatt forventet at resten av verden lærte seg fransk. Mobilen har hun ikke giddet å finne frem, de kjører mot nordøst, det får være greit nok.

Julia kjenner noe smelle i armen, bråvåkner og ser seg forvirret rundt. Det tar et par sekunder før hun skjønner hvor hun er. På en buss i Frankrike. Bussen har stoppet, for n-te gang, men nå er det ekstra stor bevegelse blant passasjerene. De fleste er på bena og jobber med å få bagasjen sin ned fra hattehyllene. Det må være endestoppet. Julia reiser seg opp, får med seg sekken, forlater bussen og trer ut på en folkerik kollektivterminal. Hun drar frem mobilen og åpner kartappen. Nice. Så nice. Julia smiler av sin egen vittighet. Hun har alltid hatt lyst til å besøke Nice, men det siste halvannet året har hun bevisst holdt seg unna storbyer, storbyer kan man jo besøke når som helst. Dessuten er de dyre. Men nå har hun faktisk litt penger, eller … Hun ser seg rundt og får øye på Mark og Randy, som åpenbart ikke har bestemt seg for hva de skal gjøre. De var da ikke så gale, var de vel? Julia kjenner seg i humør for tilgivelse, og slentrer bort til dem før hun med Paus uslepne engelsk sier «Rich American boys pay hotel and food. Yes?» De ser overrasket på henne, så hun følger opp med å si at de skylder henne det etter idiotsmuglingen deres, og de har jo penger, har de ikke? De nikker, og Julia leder an mot et av de finere hotellene i nærheten. At de kanskje er etterlyst, tenker ingen av dem på.