Kine lar blikket vandre mot venstre, mot høyre, og tilbake igjen mot venstre, mens hun prøver å ta inn over seg det hun ser. En by, en by under bakken. Hun trekker pusten, gjør det hun kan for å samle seg. Kine står på en liten avsats høyt oppe og ser utover byen som ligger i en enorm grotte. Selv om Kine vet det ikke kan være tilfelle, føles taket over henne himmelhøyt, og det avgir et lys som minner om dagslys. Foran henne er det en lang og staselig, men ganske slitt trapp, utsmykket med ornamenter. Nedenfor trappen ligger en koselig landsby med en rekke fargerike småhus. Småhusbebyggelsen brytes opp av enkelte grønne områder, og 2-3 større bygg, men det som virkelig tar oppmerksomheten hennes er bygget i sentrum av landsbyen. Bygget er gigantisk, samtidig som det verken dominerer eller overskygger de omkringliggende husene. Fasaden glimrer i en regnbue av farger og lyser opp hele området. Kine kjenner en uimotståelig trang til å besøke dette bygget, se på det, ta på det, trekke til seg energien det stråler ut. Hun føler seg lett til sinns, da noe plutselig slår henne. Hvor er alle folkene? Kine anstrenger seg, prøver få øye på bevegelser, men ingenting. Hun kan rett nok ikke se alle gater og smug fra hennes vinkel, men allikevel … Er det en forlatt by? Kine begynner å gå ned trappen med blikket stadig vandrende over byen. Byen virker ren og fin, men ubebodd og forlatt, et inntrykk som bare forsterker seg jo nærmere hun kommer. Vel nede går hun inn i byen og suger inn inntrykkene, mens hun merkelig nok føler hvilken vei hun skal velge. Der! Var det en bevegelse der i vinduet til høyre for henne? Kine stopper, ser mot vinduet. Ingenting. Hun går bort til vinduet, kikker inn, men ser ikke annet enn tomme stoler og et støvbelagt bord. «Spoink!» Der var den lyden igjen. Kine bråsnur og ser rett på en liten rund pelsdott med store øyne og en liten hale. «Spoink!» Blikkene deres møtes, og noe merkelig skjer. Kine føler en ro, en slags indre visshet om at noe bra vil skje, og hun vet at Spoink-dyret føler det samme. De begynner å gå mot hverandre, først sakte, så raskere. Spoink-dyret nærmest sprettende, før det hopper på henne; slikker henne febrilsk, nærmest som en hund; og lar de små beina sine kosehamre mot henne mens Kine ler og klapper alt hun kan. Dyret bestemmer seg for å klatre opp på venstreskulderen hennes, og finner seg godt til rette med bakbeina mot ryggen og forbeina mot øvre del av brystet, nærmest som en klesklype. Kine skal til å begynne å gå igjen, da hun hører en ny lyd, en lyd som definitivt ikke kommer fra et Spoink-dyr.