Skikkelsen tripper utålmodig, mens han lurer på hvor gamle Urgut gjør av seg. Han vet han ikke burde snakket med Urgut – Urgut sier så mye rart, noe av det første Skikkelsen lærte var at han ikke kunne stole ett sekund på noe av det som kommer ut av Urguts munn – men Urgut var tross alt der da det skjedde. Etter at Szpirka døde for et par år siden, er Urgut den eneste overlevende. Nå når de skal ut og ta sin rettmessige plass i verden igjen, gjelder det å vite mest mulig om verden og mulige fiender. Og da må man snakke med en som har vært der, en som har vandret gjennom skogene og sett det meste. Så får Skikkelsen heller prøve å skille sannheten fra galskapen, i den grad det er mulig. Skikkelsen rives ut av tankene sine av en buldrende dyp nynning, og Urgut kommer til syne i det fjerne.

 Jørgen vandrer målbevisst innover i skogen, spisende på enda en sjokoladebit. Noen fordeler skal man jo ha når man går på tur. Jørgen holdt på å dele litt sjokolade med Spoinken, som han kaller sin lodne venn, men kom på at Mamma har sagt at sjokolade er som gift for hunder, så kanskje det kan være gift for Spoinken også. Jørgen har gått langt, aner ikke hvor han er, men han vet hvor han skal. I det fjerne hører han rennende vann, og snart står han ved en kulp med det klareste, reneste blå vannet Jørgen har sett i sitt korte liv. Spoinken hopper ut av jakken hans, traver til vannkanten og slurper i seg vann. Jørgen kjenner en merkelig trang til å gjøre det samme, og ligger snart på alle fire ved kulpen og drikker; eller rettere sagt prøver å drikke; tungen er for kort og nesen for lang, så snart ligger han på ryggen og hoster og harker for å bli kvitt vannet som har satt seg feil i systemet hans. Når hostingen omsider er ferdig, føler han seg merkelig vel. Det er som om vannet farer gjennom ham, renser ham på et vis. Jørgen kjenner han må ha mer av dette vannet, det er til og med bedre enn brus, så han reiser seg opp og går til kulpen mens Spoinken ser på ham med de store øynene sine. Jørgen setter seg på huk og lar hånden synke ned i vannet. Vannet er varmt. Rart. Det var da ikke varmt da han nettopp drakk av det, da var det kaldt og forfriskende. Jørgen ser på Spoinken, som uventet hopper ut i kulpen og svømmer glad rundt. Uten å tenke seg om, og med klær og alt på, hopper Jørgen etter. Det er grunt, så beina hans treffer kulpbunnen. Vannet rekker ham til magen mens han plasker i vannet i retning Spoinken. Jørgen beveger seg lenger utover, glemmer at svømmeferdighetene hans fortsatt er på nybegynnernivå, og kjenner brått ikke noe under føttene lenger. Jørgen får hodet under vann, mens han kaver med armer og ben i alle retninger til ingen nytte. Noe tar tak i ham og drar ham nedover.