Marita stirrer på mobilen igjen. Lørdag kveld og fortsatt ikke noe svar fra Kine. Det ligner ikke henne å ikke svare, eller å la Jørgen svare på mobilen hennes. Hun ville i det minste sendt en melding, men ikke en lyd siden i går kveld. Samtalen med Jørgen i morges hadde beroliget henne en stund, men ikke nå lenger. Marita bestemmer seg for å ringe til Kine igjen, men kommer til mobilsvar. Hun legger igjen en beskjed der hun prøver å lyde mest mulig vanlig, selv om hun kjenner det banke hardt på innsiden. Skal hun ringe naboen? Han er jo ganske sær, men vil sikkert sjekke om hun spør. Men det er jo et lite stykke å traske i kaldt vintervær, og så har hun jo ikke nummeret hans – det ligger kanskje på nett? Nei. Det gjorde det ikke. Sære eneboer. Marita skroller i kontaktlisten. Hun kan jo ringe foreldrene til en av Jørgens eller Kines venner, men hvor flaut vil ikke det være for de og spesielt for Kine? Må i så fall bli en av Jørgens venner. Nei. Alt er sikkert OK. Best å ikke gjøre de flaue, men samtidig må Marita vite at alt er ok. Hun bestemmer seg for å kjøre hjem, sjekke, og kjøre tilbake, forhåpentligvis uten at de en gang merker at hun har vært der.

En time senere parkerer Marita bilen utenfor huset. Hun kjenner uroen stige. Det er for stille, for mørkt. Den høye blomsterpotten er veltet – ulikt Kine å ikke rydde det opp. Ingen synlig i vinduene. Marita skynder seg til inngangsdøren, mister i forfjamselsen nøklene på bakken, banner høyt, noe hun nesten aldri gjør, men får omsider opp døren. «Kine? Jørgen?» Ingen svar. Marita lar jakken gli ned på gulvet mens hun sparker av seg skoene. «Kine? Jørgen?» litt høyere og mer intenst denne gang. Huset er stille som en østers. Hun går inn i stuen, kjøkkenet. Ingen. Et par enslige lys står på, nettbrettet ligger på gulvet. Jørgen ville da aldri latt det ligge igjen på gulvet? Hun ser seg rundt, har telefonen i hånden, tenker på å ringe politiet, eller i det minste alle foreldrene til alle vennene deres, tanker om å skape unødig flauhet er som blåst bort. Men hun bør i det minste sjekke hele huset først, så hun flyr opp trappen, det er stille også i andre etasje. «Jørgen! Kine!» Ingen her heller, verken på badet eller soverommet. Marita løfter telefonen, skal ringe den første og beste forelderen hun finner, da hun skimter noe i øyekroken. Hun snur seg. Ingenting. Marita tar et par raske steg og ligger brått langflat på gulvet stirrende under sengen. Stirrende rett i øynene på noe hun ikke har sett siden hun var i starten av tenårene.