Elisa Prøver å løpe, men dundrer overende, lander på knær og
hender, beina sitter for godt fast. Hullene i nettet er for små til at hun
klarer komme gjennom, hun reiser seg opp igjen. Prøver med saktere skritt denne
gangen. Løfter høyrefoten til nettet slipper, setter den så langt foran seg som
hun kan. Drar fri venstrefoten, tar et så langt steg som hun klarer. Slik
fortsetter hun i det som føles som evigheter, men som garantert bare er
sekunder. En fot om gangen, hele tiden mens vibrasjonene i nettet stadig blir
sterkere etter hvert som edderkoppen kommer nærmere og nærmere. Dette kan hun
faktisk klare! Kanten av nettet nærmer seg, bare ett steg til, så kan hun prøve
seg på et hopp ut av nettet. Håpet tennes. Dette går? Det går! En bølge av
lettelse nærmer seg, hun er stranden, klar til å ta imot bølgens gode, varme
omfavnelse, da hun kjenner det. Noe treffer ryggen hennes. Elisa kaster seg
fortvilt fremover, men merker at hun i stedet dras bakover. Hun ligger på
ryggen i nettet, det er svart kropp og ben og kjever, kraftige kjever som sakte
beveger seg, og de øynene, Elisa skjelver av de øynene, øynene som bare ser på
henne med sult, mikset med sitt eget redselsfulle speilbilde. Elisa ser kjevene
nærme seg, håper nesten hodet går først, håper det blir raskt og smertefritt,
ikke at lem for lem forsvinner inn i munnen på monsteredderkoppen. Hun lukker
øynene, klarer ikke stirre døden i øynene lenger, venter, ser livet strømme
over de lukkede øynene, kjenner livet gjøre seg klar til å forlate kroppen.
Men, ingenting skjer. Er d … den begynnende tanken avbrytes av at beina hennes
brått smelles mot hverandre og noe klebrig trykker mot dem. Samtidig blir det
mye mer bevegelse i underlaget og hun kjenner det klebrige spre seg oppover
kroppen. Elisa åpner øynene og ser at edderkoppen surrer henne inn i noe tykt
og klebrig, som tråd for tråd dekker stadig mer av henne. Hun prøver stritte
imot, prøver å slå og dytte vekk den store kroppen, men armene hennes er
allerede surret inn. Fortvilet og ubehjelpelig har hun ikke annet valg enn å se
seg selv bli surret mer og mer inn, før alt til slutt, blir svart.