Med lyskulen i hånden kan han enklere se de mange snublefellerøttene, og tempoet er dermed betydelig høyere, men etter hvert begynner terrenget å bli vanskeligere. Det er mer ulendt og flere og flere enorme steinblokker ligger spredt overalt. Etter hvert våkner også snublefellerøttene til live – de nøyer seg ikke lenger med å ligge i ro på bakken, de strekker seg aktivt etter ham, prøver å gripe om legger og ankler. Han er riktig nok ikke så ung lenger, men han hopper likevel lekent unna røttenes forsøk på å fange ham. Ja det går rett så bra, helt til det ikke går så bra lenger. Liggende på bakken med hele hodet langt inni en julebærbusk, kjenner han en snublefellerot dra ham i ankelen. Han rekker knapt å komme seg ut av busken og opp i sittende stilling, før roten drar skikkelig i ham og han sklir bortover skogbunnen. Lyskulen har sluknet og mylokateien er borte. Molefonken prøver han å sette seg opp igjen for å bende roten vekk med hendene, men noe holder ham igjen. En av snublefellerøttene har fått tak i hånden hans. Han vrir seg desperat, men til ingen nytte. Nervøsiteten begynner å stige opp i ham, og når nye høyder idet han kjenner noe gripe om den andre foten også. Febrilsk vrir han seg i alle retninger, men røttene beholder grepet, og snart føles det som om han ligger i en god, gammeldags strekkbenk, klar for å bli dratt i fillebiter.