Nissemor vandrer hvileløst frem og tilbake. Husnissene har plassert henne i et leketøysfengsel, type Kardemomme by, laget i full skala. Forståelig nok slo aldri dette produktet så godt an blant ungene, og restlageret ble brukt som sykeværelser i juleverkstedet. Hun lurer intenst på hva som har gått av Noldus og de andre husnissene, Noldus som alltid har vært så snill og pliktoppfyllende, og nå har han gått helt amok. Det er ingen vei ut herfra, og hun har ingen mulighet til å få varslet andre om hvor hun er. Klart, de vil begynne å lure når hun ikke dukker opp på leketøysverkstedet i Finland om et par dager. Men når de kontakter Noldus, vil han bare si at Nissemor hadde så mange tilbakemeldinger at hun måtte bli her noen dager til. Og når noen omsider reagerer – hvor lang tid vil det ta før noen finner henne? Eller enda viktigere, hvor lang tid vil det gå før noen oppdager at alt er galt her? Vil Noldus bli avslørt i tide, slik at de rekker å produsere alle julegavene i tide til jul?

«Psssst.» Nissemor fryser. Var det en lyd? «Pssst.» Hun snur seg sakte og tilforlatelig rundt, men ser ingenting. «Her nede» hvisker noen, så lavt at det knapt kan høres. Blikket hennes farer først forbi, men spretter så tilbake. Det er en liten åpning i gulvet, så smal at den knapt er synlig, og ut fra åpningen lyser et par øyne. Nissemor går sakte mot åpningen, mens hun prøver å bevare roen så fangevokterne utenfor cellen ikke skal merke noe. Hun stiller seg like foran rømningsveien og lurer på hva neste steg blir. Skal hun prøve å rømme så stille som mulig, eller så raskt som mulig? Ved foten av føttene sine ser hun åpningen i gulvet bli større og større, og … Noldus blir synlig. Nissemor vurderer å gi ham en ørefik, men han ser forskremt og bestemt ut – mer som sitt vante seg selv på et vis – og hun bestemmer at nå er ikke det rette tidspunktet å irettesette ham. Så stille som hun kan, setter hun seg ned på huk før hun lydløst forsvinner ned i hullet og lukker luken over seg.