Marita kjenner på lommene sine, selv om hun vet svaret. Mobilen ligger igjen i teltet. Avslått, for å gi henne fred og ro, ringing etter hjelp er altså ikke en mulighet. På den positive siden kjenner hun at minivannflasken fortsatt er i den ene lommen hennes, heldigvis uskadet. Om hun blir her nede i den bekmørke hulen lenge, kan det være forskjellen på liv og død.

Hvis det ikke er mulig å komme seg oppover, kan det være andre muligheter enn å prøve den smale åpningen hun så bak seg? Antageligvis ikke. Hun begynner å gå, svært forsiktig i det myke og gyngende underlaget, til hun kjenner fast stein under beina. Med hendene forsiktig strykende over steinveggene utforsker hun hulen hun er i. Uten syn kan hun ikke vite sikkert at hun har fulgt veggene hele veien rundt, men hun mener hun etter hvert har kjent på hele hulens vegger minst to ganger. Det er ingen utganger, bortsett fra den lille åpningen hun så før lyset forsvant. Men i tillegg er det en enda mindre åpning et stykke oppe på den ene veggen. Den første åpningen er en sprekk i veggen som begynner ved gulvet og strekker seg et litt over hodet hennes. Åpningen har ujevne kanter og er bred nok til at en person kan gå gjennom uten at skuldrene berører veggene. Den andre åpningen er helt annerledes. Den er omtrent i hodehøyde og firkantet. Så firkantet at den ikke kan være laget av naturen. Marita har stukket hendene så langt inn i åpningen hun kan, og alt hun rekker kjennes like glatt og jevnt. Dessuten er åpningen liten. Antageligvis litt bredere enn skuldrene hennes både i bredden og i høyden, så om hun velger den utgangen, må hun åle seg fremover. Men det som er virkelig interessant med denne åpningen, er den svake bevegelsen i luften. Så svak at den knapt var merkbar, men Marita er sikker i sin sak, det kommer luft gjennom åpningen. Og luften, ja den kommer antageligvis utenfra. Marita tar et valg, og beveger seg i retning av den minste åpningen.