Marita sitter på huk under åpningen og kjenner på steinveggen med hendene. Hun har funnet en ujevnhet hun kan prøve å sette foten på. Marita reiser seg opp og setter høyrefoten på ujevnheten. Den er litt for liten, men det får bare være. Hun griper en annen ujevnhet med venstrehånden og legger høyrehånden i sjakten. Første forsøk mislykkes. Marita banner høyt. Skoene hennes er ikke egnet for klatring, kanskje hun skulle tatt de av seg? Men samtidig, ujevnheten er relativt skarp og hun må legge mye vekt på foten. Kan hun risikere å kutte seg så alvorlig på tærne at hun får en blødning hun ikke klarer å stoppe? Hun bestemmer seg for at det er for tidlig å ta en slik risiko; skoene må forbli på.

Noen forsøk senere ligger hun på magen i sjakten med beina dinglende utenfor. Armene hennes er over hodet og presser desperat mot veggene for å holde seg i sjakten. Utenfor leter beina minst like desperate etter et lite festepunkt å sparke fra mot. Omsider lykkes hun, og hun klarer å dra seg helt inn i sjakten.

Sjakten er helt jevn og glatt, og litt smalere enn hun trodde. Det går greit for henne, men en bredskuldret mann ville nok blitt sittende fast her. Hun legger seg på minnet at hun må følge med på bredden på sjakten. Hvis den blir smalere og hun blir sittende fast, vil hun garantert begynne på en langsom ferd mot enten himmelen eller helvete. Med det i mente begynner hun forsiktig å åle seg fremover.