Den trange og ensformige sjakten gjør at Marita føler hun knapt beveger seg, men sakte men sikkert åler hun seg lenger og lenger inn. Sjakten er like bekmørk som hulen, og gjør det enda vanskeligere å få tempo på ålingen. For å ikke falle ned i enda et hull eller skjære seg opp på kanter og ujevnheter, lar hun hendene gli forsiktig over både gulv, vegger og tak før hun åler seg fremover. Brått kjenner ikke hendene hennes noe gulv foran henne lenger. Det er bare det store intet så langt ned hun rekker. Heller ingen vegger eller tak. Marita åler seg forsiktig lenger frem, slik at hodet hennes kommer ut over kanten. Hun skjønner hun ser ned i et svart hull, men hvor langt er det ned? Ikke at det spiller noen rolle. Det er umulig for henne å snu seg, så hvis hun skal «hoppe» må det bli med hodet først. Et hopp på to meter rett ned kjennes på beina, hvordan vil det da kjennes på armene. Og klarer ikke armene ta imot, ja så er det hodet som blir knust. Og da er det god natt.

Marita strekker armene så langt ned hun kan enda en gang, ingenting. Det irriterer henne skrekkelig at hun ikke kan se noe. For alt hun vet kan det være fast grunn usle én centimeter under fingertuppene hennes. Hun kjenner heller ikke noe foran eller over seg, så det er ikke bare et hull hun har kommet til, det er rett og slett sjakten som stopper her. Kanskje …? Marita strekker armene nedover, inntil veggen utenfor sjakten, men nei. Det er ingen stige der. Veggene til begge sider kjennes også tomme ut. Med litt arbeid får hun hendene over hodet for å kjenne om det er noe over henne. Skuffet trekker hun hendene til seg, da hun plutselig kjenner noe stryke mot fingertuppene. Marita løfter hendene opp igjen, strekker seg enda litt lenger denne gangen. Og ganske riktig – over henne er det noe. Noe rundt og relativt tynt. Det kan ikke være noe annet enn et trinn. Og der det er ett trinn, der er det garantert flere.