Anne småløper bort til skapet, men utstyrsbagen inneholder verken batteriene eller reservebatteriene. Og – heller ikke ladedokken. Har Martin vært så idiot at han har tatt ut batteriene og ekstrabatteriene for å lade begge i ladedokken? Anne går systematisk gjennom kontoret. Batteriene ligger ikke til lading her. Hun begynner å få en litt uggen følelse. Mobilene er ikke der de skulle vært, og batteriene til satellittelefonen er sporløst forsvunnet. Samtidig mangler Martin og de siste gjestene, og alt dette mens Anne har ansvaret. Hun setter seg i den gamle kontorstolen og prøver å roe seg ned. Ja, de kan ikke ringe til omverdenen, men de har mat for flere uker. Godset er koblet til strømnettet, noe forrige eier betalte i dyre dommer for. I tillegg har de ikke ett, men to nødaggregat i kjelleren, inkludert rikelig med diesel. De har tre peiser og stabel på stabel med ved i vedkjelleren. Så de kan overleve alene her i lang tid, noe som selvfølgelig ikke blir nødvendig. Slutt å krisemaksimere. Martin og gjengen er i bygden. Hvis de var dumme nok til å prøve å dra opp hit, eller værskiftet kom brått, ja så har de satellittelefonen på bilen. Telefonen skal virke også i snøvær. Så hvis de mot formodning sitter fast, har de ringt nødnummeret og blir snart reddet. Kanskje er de allerede reddet. Anne kjenner seg litt bedre. Ja hun har ansvaret, men det går fint. Hun må bare sørge for at Lukas, Magnus og foreldrene hans har mat og er trygge. Så enkelt er det.

Kort tid senere er Anne på kjøkkenet igjen. Vedkjelleren er, som hun visste, nesten full av ved. De to nødaggregatene står der de skal stå, og dieseltankene er begge fulle. Ingen problem. Likevel kjenner hun en uro i kroppen. Var det ikke litt rart at Magnus’ foreldre la seg så tidlig i går? Det skader vel ikke å sjekke om alt er bra.

Så forsiktig, så forsiktig trykker Anne ned håndtaket til soveromsdøren og åpner en liten glipe. Rommet er mørkt. Det ligger noe i sengen, men formen er rar. Sover de sammenkrøket i fosterstilling? Hun åpner døren litt mer. Knirk. Anne fryser, det vil være pinlig om de skulle oppdage at hun ser på dem, men ingen bevegelse i sengen. Hun åpner døren enda litt mer. En svak lysstripe faller inn mot sengen – en seng tom for folk. Formen midt på sengen er en bag og en pute. Sengen er oppredd og rommet er tomt. De har ikke sovet her i natt. Anne river opp døren til Magnus’ rom. Også der er sengen tom.