Line reiser seg opp og griper tak i treluken. Med litt om og men får hun dratt den på plass over åpningen igjen. Forhåpentligvis merker ingen at hun har rømt inn hit. Hun står i en smal gang. Hvis hun stiller seg midt i gangen og strekker ut armene, berører fingrene hennes veggene på begge sider. Taket er like over hodet hennes, så hun krøker seg litt sammen for å være sikker på å ikke dunke oppi. Gangen er like mørk som rommet hun nettopp kom fra, men også her kan hun se konturer av både gulv, vegger og tak i et slags blågrått lys. Nysgjerrig begynner hun å gå.

I motsetning til den store gangen, er den lille full av svinger i alle retninger. Dessuten går den både opp og ned. Etter hvert kommer Line til et veiskille. Gangen fortsetter rett frem, samtidig som det går en ny gang mot høyre. Etter å ha spilt stein, saks, papir med seg selv – noe som er gøy siden hun alltid vinner – går Line mot høyre. Etter enda et par svinger skimter hun lys i enden av gangen. Lyst kommer fra to små hull i veggen. Hullene er for langt fra hverandre til at hun klarer å se gjennom begge samtidig, så hun lukker høyreøyet og legger venstreøyet mot det venstre hullet. Det tar litt tid for synet hennes å tilpasse seg, men hun ser etter hvert ned på et stort rom, og hun skjønner at hun må befinne seg langt oppe på den ene veggen. Rommet er fullt av store maskiner, men ikke et eneste menneske. Line flytter seg bort til det andre hullet for å se fra en annen vinkel, men hun ser bare mer av det samme. Maskiner. Brått sprenger lyden av en dør stillheten. Line kvepper, med den konsekvensen at hun smeller hodet i stentaket, for deretter å falle fortumlet ned på ganggulvet. «Au» sier hun og tar seg til hodet mens hun setter seg opp. «Det gjorde vondt.» Sa jeg det høyt? Oi. Og – skrek jeg da jeg dunket hodet i taket? Line biter seg selv i tungen og blir sint på seg selv. Hva om de som åpnet døren hørte henne, skal hun tørre å se ned på rommet igjen? Line aker seg forsiktig bort til veggen og reiser seg opp slik at hun kan se ut igjen. Det går noen sekunder, men så ser hun dem. Det er to stykker, en med krøllete hår og en med glatt hår, som beveger seg borte med noen av maskinene. Maskinene skjuler det meste av dem, så hun ser bare hodene deres. Hun lurer på hva de holder på med, da hun plutselig ser noe i en av maskinene. I en høy, sylinderformet maskin med glassvindu, er det en liten gutt.

Line stirrer sjokkert på ham. Er det gutten fra cellen? Kanskje, men hun er for langt unna til å kunne si sikkert. Han er oppreist, så Line tror først han står, men han beveger seg ikke, så det virker som om han sover. Line puster dypt, mens hun lurer på hva hun skal gjøre.