En julekalender

«Hallo?» «Er det deg Jørgen? Hva gjør du med Kines mobil?» Mamma høres litt stresset ut, og Jørgen blir usikker på hva han skal si. «Jørgen?» «Ja, det er Jørgen. Kine … er på do.» Det var lurt sagt. «Kan jeg få snakke med henne?» «Hun er på do. Og lager lyder.» Jørgen ler og lager prompelyder med munnen. Mamma ler litt i andre enden, sukker og sier «Sier du det?» «Ja det sier jeg.» Jørgen gliser, fornøyd med seg selv, dette må Mamma tro på. «Kan du be henne ringe meg med en gang hun er ferdig på do?» Jørgen vet ikke hvorfor, men han vil ikke fortelle Mamma at Kine ikke er her. Det er første gang på kjeeempelenge at han og Kine har fått være alene sammen en hel helg, og så har han klart å miste henne. Og en ting er sikkert, om Jørgen har mistet Kine, vil Mamma ikke bli blid. Så Jørgen sier «Mamma. Hør nå her. Du må ikke bekymre deg sånn. Du har fortjent å slappe av litt. Jeg passer på Kine. Ingen problem. Stress ned. Kos deg. Ikke tenk på oss, vi skal også kose oss.» Jørgen hører at Mamma smiler gjennom telefonen. «Har noen tyvlyttet da Kine og jeg snakket sammen før jeg dro?» «Neei?» Jørgen blir rød i ansiktet, Mamma skjønner at han lyger, jovisst tyvlyttet han. «Du er en godgutt, Jørgen». Jørgen stråler. «Bare si til Kine at hun må svare på meldingene mine, ellers kan jeg jo tro noe er galt, da klarer jeg verken slappe av eller kose meg.» «Du kunne kjøpt en mobil til meg, så kunne jeg svart?» Mamma ler. «En luring er du også. Du er fortsatt liten, men kanskje i år. Vi får se hva Nissen kommer med. Bare be Kine svare, sant?» «Ja.» De snakker litt til før de legger på, og Jørgen igjen er alene. Han tusler ned til entreen. Kines knase løpesko mangler. De hun pleier å ta når hun er i dårlig humør, skoene hun tok i går. De kjedelige svarte og de jentete rosa står fortsatt i skoskapet. Jørgen småmumler for seg selv. «Ingen treningsklær i vaskemaskinen eller hengende til tørk. Kine må ha på seg samme sko og klær som i går. Altså har hun ikke kommet hjem. Altså må jeg finne henne.» Derfra går ting fort. Klesskift, boller og vann i sekken; sjokolade er lov når man skal på tur i skogen; og en tørr trøye til Kine. Det er hun nøye på. Når man har løpt og svettet er det viktig å få på seg en tørr trøye. Jørgen er på vei ut døren, da han plutselig tenker på Kines mobil. Jørgen løper og henter mobilen, stapper den i sekken og forlater huset.

Rommet er mørkt, men gardinene er ikke for, og lyset fra gangen siver inn. Det ligger noe i sengen, men det er vel ikke Kine, er det? Jørgen åpner døren litt til, sniker seg inn i rommet mens pulsen hamrer i brystet, hun kan da ikke bli sint på ham nå når Mamma ikke er hjemme? Idet han kommer nærmere og øynene hans har vent seg til mørket, ser Jørgen at det er en kleshaug som ligger i sengen, og bak den ligger … Ingenting. Jørgen går nærmere. Ingen Kine. Han skrur på lyset og ser umiddelbart Kines mobil på pulten. Da er hun hjemme. Jørgen smiler. Pizza til frokost! Men hvor er hun. Jørgen setter fra seg glasset på pulten, har plutselig kommet på at han ikke får lov å løpe med glass, og løper til badet. Tomt. Do? Tomt. Hvor kan hun være? Mesterbadrommet kanskje? Mesterbadrom er et av de rareste ordene han vet, hvorfor skulle man kalle husets største soverom med den største og beste sengen et mesterbadrom gir ingen mening hvis det ikke er et badekar der, men når musene er borte danser katten i sengen som onkel Pål pleier å si. Og Kine er av og til litt kattete. Jørgen løper til mesterbadrommet, oppspilt som han er hører han ikke lyden fra hagen, og braser inn døren. Ingen Kine her heller. Jørgen lurer på hva han skal gjøre nå, da han hører en telefon ringe. Han blir stående og lytte noen sekunder før han skjønner at det må være Kines mobil. Jørgen løper tilbake til Kines rom og kommer akkurat tidsnok til å se at det er Mamma som ringer. Idet anropet forsvinner fra skjermen ser Jørgen at skjermen er full av greier. Han trykker på skjermen. Tre ubesvarte anrop fra M, det må være Mamma. Men alt det andre spennende, hva er det? Han trykker på et av varslene, og en kodemeny vises på skjermen. Jørgen lurer spent på hva Kines kode kan være, da telefonen plutselig ringer og han hopper så høyt av forferdelse at han nærmest dunker hodet i taket. Det er Mamma igjen. Nølende velger Jørgen å svare.

Kine hiver etter pusten mens hun ser seg forvirret rundt. Idiot. Idiot! Hvorfor la seg skremme slik av noen lyder og veltende trær? Hvor ofte har hun ikke sett veltede trær både her og der i skogen. Disse trærne har jo veltet på et eller annet tidspunkt, og det er jo ikke usannsynlig at noen har vært vitne til disse trefallene. Råte, innsekter, eller, ja, noe, kan få trær til å falle. Og hvis ett tre faller, kan jo det ta med seg et annet tre. Trærne stod jo ganske tett, gjorde de ikke. Å komme seg unna de veltende trærne – en god beslutning. Å løpe som en forskremt tenåring i en dårlig amerikansk skrekkfilm – en totalt idiotisk beslutning. Kine aner ikke hvor hun er, og jo dunklere det blir, dess likere ser alt ut. Hun trekker pusten, ser seg rundt. Totalt ukjent terreng. Og ikke en sti i syne. Bare trær, busker, gress og mose. Skogen er stor, men i sør og i vest er den langt fra uendelig. Går hun i de retningene vil hun før eller senere komme til folk. Og det er nødt til å være mange stier og veier her, så selv om hun skulle bomme helt på retningen og gå mot nord eller øst, vil det ikke være et problem. Hun vil før eller senere møte på en sti. Og med en sti er alt ok. En sti leder alltid til noe. Konklusjon: Det kan ta tid å komme seg ut herfra, men skogen i seg selv er ikke et problem. Det som derimot kan bli et problem: Mørket. Kine ser seg rundt. Solen kommer fra høyre, altså er vest høyre, og Kine begynner å småjogge i en sørvestlig retning.

Skogen er stille som graven. Fritt for både menneskenes mas og tjas og fuglenes muntre kvitring – det eneste som høres er Kines lette steg og svake pust. «Spoink.» Der var det igjen! Et stykke foran henne. «Spoink spoink spoink.» Fulgt av et voldsomt lurveleven av en kakofoni. Kine føler seg igjen som en dårlig skuespiller i en C-film, men hun klarer ikke motstå trangen til å gjemme seg bak nærmeste store tre. Brått er det igjen stille som graven, og Kine titter forsiktig frem bak den enorme stammen. Først ser hun ingenting, men så langt der fremme mellom trærne er det noe. Noe som beveger seg. Noe stort og mørkt som beveger seg. Hva-det-nå-er beveger seg sakte og stille i hennes retning. Plutselig stuper skyggen fremover og lander med et brak som får bakken til å riste. Samtidig lyder et febrilsk «Spoink spoink spo..» og en mindre skikkelse trer frem fra trærne. Kine tror først det er skikkelsen som lager spoink-lyden, men kommer raskt på andre tanker. Skikkelsen beveger seg på en absurd måte, og Kine skjønner snart at skikkelsen holder noe i armene, noe som febrilsk prøver å slippe unna, nå begynner den også å hyle som en stukken gris. Den store skyggen har kommet seg på beina og beveger seg bort til skikkelsen, denne gangen langt fra stille. Skyggen strekker ut armene, tar noe lite og sprellende fra skikkelsen, og putter hva-det-nå-er ned i en svær sekk. Skikkelsen og skyggen begynner å lage en rekke gutturale lyder, som tydeligvis er en form for språk. Kine står som frosset mens hjernen febrilsk prøver finne ut hva hun nettopp har vært vitne til. «Spoink!» Skikkelsen og skyggen vender hodene, Kine føler de stirrer henne ned, og raskere enn hun kan blinke kommer de stormende mot henne. Kine rykker inn bak trestammen – så de henne? – og prøver bråvende for å stikke unna, men foten hennes hekter i en rot eller noe så før hun aner ordet ligger hun langflat på skogbunnen og spreller. Hjertet hamrer som besatt mens panikken siver inn i alle kroppsdeler av tanken på å bli puttet i en sekk, fanget av en skygge så stor at den egentlig ikke skulle kunne eksistert. Stresset prøver hun kave seg opp på beina, bare for å ligge med nesen i mosen sekundet senere, foten sitter fortsatt fast. «Spoink spoink spoink!» Noe lite og pelsaktig surrer rundt Kines hode – hun slår etter det med hånden men bommer. Bak seg hører hun den løpende trampelyden komme nærmere. Med et lydløst skrik reiser Kine seg igjen, men nok en gang hekter hun, og hun faller igjen. Men denne gangen stopper hun ikke i mosen. Hun faller videre.

Bang! AUUUU! Jørgen åpner forslått og fortvilet øynene. «Mamma?» Ingen svar. Jørgen ligger på ryggen på stuegulvet, og skjønner han må ha falt ned fra sofaen. Han setter seg fortumlet opp. På gulvet ved siden av ham ligger nettbrettet han lekte med i hele går kveld. Han hadde aldri fått lov til å sitte med det en hel kveld, hadde Mamma vært her. Jørgen smiler. Kine kan av og til være snill, selv om hun er ganske så dum også. «Kine?» Jørgen ser seg rundt i stuen. Ingen Kine. Det er mørkt ute. Er det fortsatt natt? TV-boksen lyser 08:23. Jørgen er enda ikke helt sikker på hva «23» betyr, eller hvorfor det står en «0» foran 8-tallet, men 8 vet han meningen med. Da er det morgen. Om det ikke er 8 om kvelden da? Nei. Jørgen vet han var våken til over klokken 9 i går, så da må det være morgen. Jørgen kommer seg opp i sittende stilling. «KINE?» Ingen svar, egentlig ikke merkelig, hun liker ikke at han roper på henne, sier at han kan gå og finne henne og snakke til henne som en vanlig person. Irriterende Kine som ikke laget pizza til ham i går. Når det bare er hun og ham, og hun ikke tenker på de voksentingene, er hun verdens beste storesøster. I går kjøpte hun pizzamel; Jørgen visste ikke engang at fantes noe slikt, mel er da mel; pepperonipølse, skinke, en spesiell tomatsaus bare for ham; og en masse annet hun kalte «topping» som hun var sikker på at han ville like. Den toppen var ikke Jørgen sikker på, men resten så bra ut. Hun måtte bare løpe seg en tur først. Hun og den derre løpingen. Jo mer voksen hun blir jo mer løper hun. Men hun liker løpingen da. Minst like godt som Jørgen liker nettbrettet. Kine kan være sur når hun går ut for å løpe, men glad når hun kommer hjem igjen, så glad at hun klemmer Jørgen, selv om akkurat det er litt ekkelt da. Da Kine skulle løpe og bli i gladhumør, og samtidig både lovet å lage pizza og sa hun hadde funnet en film hun mente han ville elske, skjønte Jørgen at det ville bli en bra kveld. Når hun i tillegg ikke bare ga han nettbrettet, men også koden til nettbrettet, var kvelden fantastisk. Men så kom hun ikke hjem før han sovnet. Dumme Kine.

Jørgen kravler seg opp på beina, svaier et øyeblikk, må støtte seg på sofaen, og smiler litt når han tenker at nå ligner han på onkel Pål når han drikker for mye. Da må han støtte seg på alt mulig. Ikke at det skjer så mange ganger, kun én gang så vidt Jørgen kan huske, men da kjeftet Mamma sånn på ham at det har ikke skjedd igjen. Onkel Pål ble både glad og ustø, så Jørgen tenkte han også skulle drikke for mye, men han ble ikke glad, det ble bare masse raping og tissing, og magen var til og med for full til å spise sjokolade. Så det var ikke noe tess. Jørgen rusler mot kjøkkenet, tar glasset fra i går, og får med nød og neppe juicen ut av kjøleskapet, da han hører et brak bak seg. «Kine?» Jørgen småløper til stuevinduet. Det er bare den høye tynne blomsterpotten som har veltet i vinden. Jorden blåser og virvler over hele terrassegulvet. Mamma sier alltid hun må kjøpe seg en ny blomsterpotte, men hun gjør det jo aldri. Det rotet der får Kine rydde. Hvor er hun forresten? Med juiceglasset i hånden går han bort til trappen og lytter. Ingenting. Jørgen skal til å rope på Kine igjen, men så husker han at han må prøve å være en vanlig person og gå og finne henne, så han lunter opp trappen i stedet. Døren til soverommet hennes er lukket. Sover hun? Kine hater å bli vekket i helgene. Første gang Jørgen vekket henne, hadde han syntes det var gøy at hun ble sint. Så han hadde prøvd det neste helg også, men det skulle han ikke gjort. Måten hun så på ham, hele ansiktet og kroppen hennes – det var som om det ikke var Kine, men en annen – Jørgen ble livredd, måtte løpe til Mamma, og siden hadde han ikke vekket henne. Jørgen prøver kikke inn nøkkelhullet, men nøkkelen er i nøkkelhullet, så han ser ingenting. Døren knirker ikke, skal han prøve å åpne døren og se om hun er der? Jørgen kjenner pulsen stige idet han sakte trykker ned dørhåndtaket og åpner døren på gløtt.

Venstre høyre venstre høyre. Joggeskoene klasker mykt mot skogbunnen mens Kine løper stadig dypere inn i det ukjente. Hun har ikke tall på hvor mange ganger hun har vært i denne skogen gjennom oppveksten – først som vilter femåring i den spennende, og den gang uendelig store skogkanten. Senere på tur med barnehagen til Vannet i Skogen, tur med skolen til den lokale toppen med utkikk over sentrum, og nå de senere årene løpende på alt som finnes av grusveier og større, godt, opptråkkede stier. En av ulempene med å bli eldre, snart voksen, er at det som en gang virket så stort, spennende og fascinerende; reduseres til noe lite, kjedelig og ordinært. Det uendelig store grønne, er jo ikke uendelig. Ting man ser og opplever for n-te gang gir ikke den samme opplevelsen som første gang, enten det er TV, Tik Tok eller folk. Ting blir – ja, kjedeligere. I tillegg innser man hvordan verden er, at ingen er perfekte – i hvert fall ikke Johan! – og at det skjer så altfor mye vondt rundt omkring. I verden, i Norge, i nabolaget. Selv ikke den en gang så ufeilbare Mamma er perfekt. Ingen. Selv ikke Kine. Hun vet hun ikke burde tenke slik, vet hun ikke burde la seg tynge av slike tanker, ikke nå, ikke enda. Hun er fortsatt tenåring, så lenge det varer. Må snart begynne å tenke på hva hun vil gjøre etter videregående, hva hun vil gjøre med resten av livet. Kroppen skjelver svakt bare ved tanken. Hvordan skal man 18-19 år gammel kunne vite hva man vil jobbe med resten av livet? Selvfølgelig kan man ombestemme seg, til og med 2-3 ganger, men ikke mer. Man kan ikke bytte studier mer enn 2-3 ganger. Man blir jo eldre, kan ikke studere for evig, trenger penger for å leve, penger for å bo. Og når man først har valgt en retning er det vanskelig å ombestemme seg. Selvfølgelig kan man bytte jobb, selvfølgelig kan man få en annen stilling, gjøre noe annet, men å gå fra ingeniør til sykepleier, eller fra barneskolelærer til advokat – vanskelig. Veldig vanskelig. Og om man har det greit nok som ingeniør, kan man da satse alt på å bli sykepleier, bare for å oppdage; etter tre år på skole fulgt av praksis; at sykepleier ikke var noe bedre? Det går ikke. Man er låst til det området man først valgte å fullføre. Låst. For ikke å snakke om livet som helhet. Låst. Og pengene som følger med jobben. Alltid disse pengene. Hus, bil, ferier, opplevelser; Kine kjenner et smil om leppene – opplevelser – alt avhenger av penger. Og penger avhenger av jobb. Og jobb avhenger av utdanning. Valget som skal tas vil avgjøre om hun vil havne i nedre, midtre eller øvre del av lønnsskalaen. Som igjen vil begrense hva hun kan gjøre. For. Resten. Av. Livet. Ikke at mest mulig penger i seg selv er et mål. Men det å slippe å konstant tenke på det. Slippe å måtte tyne ut de siste kronene av forrige lønning for å komme seg til neste innbetaling. Slippe å måtte bekymre seg for at man bor i et hus som egentlig er litt for dyrt, spesielt når rentene stiger, strøm er dyrere enn gull, og alt annet er like dyrt som gull. Slippe pengekranglingen. Å, den kranglingen. Kine kjenner en liten tåre i øyekroken. Mye penger er ikke viktig. Men nok penger er viktig. Og det vil avhenge av valget som må tas om ikke lenge. Konsekvenser for 60 år. Kine grøsser.

Det er derfor hun løper. Derfor hun snører på seg skoene og løper en fredag ettermiddag. Det er fest hos Marte i kveld, men hun trengte å løpe, trengte å stresse ned, få tanker på avstand, kjenne at hun lever, på en måte hun kun kan når hun løper. I skogen. Hennes skog. Og så passer hun Jørgen da. Æff. Verdens beste og verdens mest plagsomme lillebror, for liten til å være hjemme alene en hel kveld, for liten til at han ville latt være å sladre om hun hadde vært lenge borte. Nei, i dag blir det løping, og så hjem og lage pizzaen hun lovet ham. Hun hadde tenkt å løpe den vanlige runden, forbi Vannet i Skogen, opp mot toppen, men den runden er jo litt kjedelig. Vært der før, opplevd det. Så da hun så den lille stien et kort stykke før Den Store Steinen, fikk hun et innfall. Inn der. Se hva som er der. Så hun hadde svingt av til venstre. Latt beina lede henne på en stadig mindre sti. Mykt og herlig underlag, skygger og solspill der den stadig lavere ettermiddagssolen skinner gjennom trærne. Frihet. Spenning, uvisshet om hvor hun er på vei. Nye trær, steiner og busker; steder hun aldri har sett før, selv om hun har vært i denne skogen så mange ganger før. Hvorfor har hun ikke gjort dette tidligere? En ny og gratis opplevelse. Og den freden og friheten som følger av å være alene. Et «Spoink!» kvepper Kine. Hva var det? Hun stopper, ser seg rundt. Ingen og ingenting i syne. En tynn dampsky sildrer ut munnen hennes, mens hun kjenner pulsen falle sakte men sikkert. «Spoink!» Kine snur seg, prøver å lokalisere lyden, men den virker liksom å komme fra overalt på en gang. Med ett begynner det å rasle. Hun snur seg raskt i retning lyden. Igjen ingenting å se. En liten nervøsitet begynner å bre seg i kroppen. Idiotisk. Det er jo ingen her. Eller er det det? En kvinne i en skog … Det man aldri tror skal skje med en selv, skjer jo med noen som aldri trodde det ville skje en selv. Er det best å komme seg bort herfra? Ja. «Men hvor er jeg?» sier hun halvhøyt til seg selv. Kine har god retningssans, og siden hun forlot veien har hun konstant visst i hvilken retning veien befant seg, men denne snurringen for å lokalisere lyden har forvirret henne. «Hvor kom jeg fra? Alt ser jo likt ut.» Dessuten er solen etter hvert i overkant lav. «Spoink!» Kine kjenner spenningen stige, men prøver si til seg selv at det er ingenting. Bare innbilning, da det brått braker like til høyre for henne. Hun snur seg, ser to store trær velte i hennes retning, bråvender i motsatt retning og løper.

Julia kjenner pulsen stige ytterligere. Tankene farer gjennomhodet. Hun må tekste etter hjelp, kjenner på lommene. Ingenting. I det fjerne skimter hun mobilen liggende på stuebordet. Julia ser at Jens ser mobilen, skjønner at han skjønner at hun er i nærheten. Han ser seg vaktsomt rundt.

Det var lys hos Hansen, var det ikke? Den nest nærmeste hytten, og hvis hun først kommer seg ut i mørket blir det vanskelig for ham å se henne. Julia tar et valg og spinner rundt døren. Samtidig ser hun at Jens snur seg, og blikkene deres møtes. Blikket hans nærmest dytter Julia fremover, så hun mister balansen og snubler over dørstokken. Knær og håndflater smeller mot gulvet, det gjør vondt, men hun skyter opp igjen som en sprinter på vei ut av startblokkene. Adrenalinet pumper, og hun kjenner optimismen fare gjennom kroppen, dette går, denne gangen kommer hun seg unna. Men så kjenner hun armene om livet. Fremovermomentet Julia har river dem begge over ende. Et tidelssekund ligger de på magen på gulvet, Julia underst, Jens halvveis oppå henne. Jens brøler av smerte, og slipper taket i henne. Julia aner ikke hvorfor, men det skyldes at Jens’ knoker smalt i gulvet med vekten av to personer på toppen. Julia krabber fri, kommer seg på bena, men kjenner en hånd lukke seg rundt ankelen, og hun går ned igjen. Julia spreller og kaver, skriker og hyler det hun kan, slår med både knyttede og flate hender, klorer ham i ansiktet, noe som resulterer i vræling fra Jens også. Møblene veltes og ligger strødd. Men hun er mindre enn ham. Og etter hvert klarer Jens å låse henne mot gulvet. Han holder armene hennes i et fast grep, nistirrer ned i øynene hennes, og bruker sin egen vekt til å få kontroll på resten av henne. Hun spreller fortsatt med beina, prøver å få inn et treff der det gjør mest vondt. Men det går ikke. Og det blikket hans, det gir minner, minner som gjør at Julia fryser og blir liggende urørlig.

Pau har hånden på ytterdøren, da han med ett hører et voldsomt lurveleven innenfra. Lydene får Pau til å stoppe og lytte. Antageligvis er det en slåsskamp mellom Julia, Skyggen, og eventuelle andre personer i hytten. Før i tiden hadde ikke Pau brydd seg om slikt. I sine yngre dager hadde han bare brast inn og dominert situasjonen med sin personlighet og fysikk. Tanken på at de andre kunne være bevæpnet hadde aldri bremset ham, han var rett og slett for hurtig. Ikke at han på noe vis kunne løpe fra en kule, det kan ingen, men han kunne agere raskere enn motparten kunne sikte og skyte. Men nå, nå er forsiktighet bedre. Pau sniker seg mot nærmeste vindu og kiker inn.

«Har du savnet meg?» Jens’ stemme skjærer gjennom Julias marg og ben. «Hvor lenge er det siden vi sist så hverandre … Halvannet år, er det ikke?» Julia forblir taus. «Jeg kjenner en som kjører buss her. De går ikke så ofte, som du vet, men jeg var allikevel avhengig av flaks. Og i morges fikk jeg en melding. Her var du, og det var bare å hive seg i bilen. Flaks.» Jens ler. Julia ser han er påvirket av noe; piller, sprøyter; hun vet ikke hva, men han virker verre enn sist. «Du vet hvorfor jeg er her?» Julia rister på hodet. «Har du fortalt noen hva som skjedde sist?» Julia rister på hodet igjen, mens øynene fylles av tårer. «Så så, ikke grin» sier Jens mens han tørker vekk en tåre, «jeg må bare vite at du ikke snakker, så skal alt bli bra.» Høyrehånden hans glir over henne, stopper på steder den ikke burde stoppet. Julia kjenner seg kvalm, kjenner brekninger. Får hun muligheten denne gangen, skal hun bite så hardt hun kan. Men ikke la det gå så langt. Hun hulker høyt. Synet hennes er tåkete av tårene, men plutselig ser hun noe langt og uklart fare gjennom luften og treffe Jens i hodet. Jens grynter og snur hodet, bare for å bli truffet i nesen så blodet spruter. Hva som så skjer, er uklart for Julia. Hun er usikker på om hun besvimte av redsel, eller bare har fortrengt hele hendelsen. Men når hun kommer til seg selv igjen, ligger Jens på gulvet, armer og ben stripset sammen – med en fyr stående ved siden av ham. Fyren snur seg, og Julia ser det er Pau. Julia skal til å flykte igjen, men Pau sier han bare vil ha det som er hans, hun trenger ikke være redd. Julia vet ikke hva hun skal tro, men innen hun får kommet seg på bena, er han nærme nok til å kunne gripe henne, så hun gir opp, trekker seg sammen i fosterstilling, og griner. Pau setter seg ned og holder rundt henne.

Når Julia er ferdiggrått, forteller hun for første gang hva Jens gjorde den gangen for halvannet år siden. Det føles godt å endelig få sagt det til noen, og faktisk føles det lettere å si det til en hun knapt kjenner. Pau lytter og hoster, en hoste som merkelig nok virker beroligende på Julia. Når Julia er ferdig kjenner hun seg helt utmattet, og Pau spør om hun vil straffe Jens. Julia nikker, og før hun får sukk for seg har Pau en snor rundt Jens’ hals. Pau klemmer til og Julia ser Jens vri seg som i dødskrampe, før hun omsider får ropt «Nei!», og Pau stopper. Hun vil ikke klare å ha et liv på samvittigheten, det må være en annen måte. Pau nikker, mens Jens hikster etter luft på gulvet. Pau forklarer, Julia nikker, og Pau smeller til Julia i ansiktet. Det gjør så vondt at hun vakler, så vondt at hun tenker hun aldri har opplevd verre, helt til det neste slaget treffer henne i overkroppen og gjør enda vondere. Julia knekker sammen, vurderer å be Pau stoppe, men biter det i seg. Ja, det gjør vondt, men det gjør ikke så vondt som den gangen. Så hver gang Pau treffer, biter hun det i seg og tenker på smerten fra den gangen, følelsen underveis og etterpå, dette må hun tåle. Og Pau er hurtig, han lar henne ikke hvile og kjenne på smerten, han kjører på for å bli ferdig, og snart er Julia helt mørbanket. Det verker overalt, og hun lurer på hva hun har sagt ja til. Pau sier hun snart vil få godt synlige merker etter slagene. De snur seg mot Jens, som nå ser ut til å ha skjønt noe av planen. Og kort tid senere, skjønner han resten av planen. Han kjemper imot, men det går ikke, og snart har Julia og Pau fått tak i det de vil ha. Pau spinner glasset med innholdet i som et vinglass, mens en tynn dråpe blod renner fra nesen hans og ned på tungen, før han tørker vekk blodrestene fra overleppen med håndbaken. Julia ser ubekvemt på det ekle glasset, mens Pau ser ut til å være helt upåvirket. På gulvet er det nå Jens som ligger og hulker.

Julia og Pau går inn i stuen. Midt på stuebordet står gjenstanden hun tok fra Pau. Julia tar den opp og rekker den tilbake til Pau med et «Unnskyld.» Pau takker. De ser litt på hverandre, ingen ord føles passende, så de nikker og Pau forsvinner ut i natten. Julia venter, som de har avtalt, et par timer slik at Pau skal få kommet seg unna, før hun nyttiggjør seg av innholdet i glasset og ringer 112.

Et par dager senere, etter mye forklaring for først politiet, og deretter familien, er det omsider klart for jul. Julia er på jenterommet, har nettopp fått på seg klærne for julaften. Blåmerket i ansiktet er knapt synlig under sminken, mens resten av merkene er dekket av kjolen. Det ser ut som om alle har kjøpt historien. Jens kom for å ta det han ville ha, noe som jo er 100% sant. Han tok det han ville ha, sovnet, dypt på grunn av rusen, og så bandt Julia ham med stripsene han hadde tenkt å binde henne med. Hun har også fortalt om den første hendelsen for halvannet år siden. Det virker som om politiet tror på henne, men uten både vitner og tekniske bevis for den første hendelsen, spørs det om det vil bli domfellelse for denne. Følgelig er Jula glad for at de gjorde som de gjorde. Hun vet hun burde vært preget av den nylige opplevelsen, det var tross alt en skrekkelig opplevelse, men den kunne vært så mye, mye verre. Det kunne vært som sist. Av og til må man bryte noen grenser. Hun håper bare at de rundt henne ikke vil se annerledes på henne som følge av det hun har fortalt, og som følge av det som vil skje med etterforskning og rettssak. Julia puster dypt inn og roer nervene. Hun kjenner seg overraskende bra, en voksende godfølelse i magen – og en overraskende trygghet stadig sterkere pulserende gjennom hele kroppen. Med nyvunnet selvtillit snur hun seg bort fra speilet og går ned til de andre.

Etter å ha kjørt 24 timer i strekk, kun avbrutt av bensin- og toalettpauser, kom Pau endelig frem til det første stoppet på reisen. Antonio var ikke fornøyd, men bedre sent enn aldri, og for gamle dagers skyld fikk Pau likevel full betaling. Og nå er han ved endestoppet, akkurat tidsnok. Det er ettermiddag på julaften. Han har plassert bilen slik at han kan se inn stuevinduet. Det er fullt av folk og virker å være god stemning. For første gang på Gud vet hvor mange år, kjenner Pau det krible i magen. Han er nervøs. Men over 40 år i spansk eksil får være nok. Om noen tyster får det så være, han har uansett ikke lenge igjen. Den gamle italieneren vrir om tenningen, og bilen hoster seg til ro. Han tar hånden i lommen, kjenner at gjenstanden er trygt på plass, og åpner bildøren. Stirrer mot stuevinduet. Gleder seg til å treffe sin eneste gjenlevende søster. Lurer på om de to barna hans, som nå er i slutten av 40-årene, vil huske ham. Lurer på hva barnebarna vil si, vil de være redde for en fremmed olding, eller vil de synes det er spennende og gøyt. Pau skulle ønske konen hans var her, men det får han ikke gjort noe med. Dessverre. Pau smeller igjen bildøren, går til huset, og banker på.

Los dos skvaldros ser på hverandre og på de glade menneskene rundt dem. Første jul i Europa, ikke helt som de hadde sett for seg, men det er vel noe av poenget. Av og til blir livet bare som det blir. Alt kan ikke planlegges. Og godt er det.

Julia går av bussen og stirrer oppglødd ut på det norske fjellandskapet. Etter å ha nådd Oslo tidligere på dagen, vurderte hun å ta buss direkte hjem, men hun valgte i stedet å ta en avstikker innom familiehytten. Julia vet ingen skal opp der før 3. juledag, så hytten er tom, og uten at hun skjønner hvorfor, føler hun at hun trenger litt alenetid. Mamma vil sikkert si hun har vært alene altfor lenge allerede, men det stemmer jo ikke. Det er først de siste knappe to ukene hun stort sett har vært alene. Tidligere har hun jo vært med Julieta, Pepe, Eduardo, og en haug med andre personer, før hun avsluttet det hele med Pau, Mark og Randy. Julia føler derfor at hun trenger å lande litt – rett og slett tenke over hva hun har opplevd i det siste, og hva hun skal gjøre fremover – før hun treffer familien og vennene igjen.

Derfor trakker hun nå lett oppover grusveien, kjenner skoene; som absolutt ikke er laget for dette føret; synke ned i et tynt, tynt snølag under en klar himmel. Kort tid senere er hun fremme ved hytten. Det er en av disse eldre hyttene, fra tiden da man ikke var så nøye med reguleringer og ditt og datt, så den ligger alene godt inne i skogen, utenfor synsvidde fra den nærmeste hytten. Og, heldigvis, er den et godt stykke fra nærmeste hyttefelt. Julia går rundt på baksiden av hytten og ser godt rundt seg for å være på sikre siden. Ikke en person i nærheten. Hun flytter den nå tomme blomsterpotten, og setter seg ned på huk for å taste inn koden på nøkkelboksen. Minutter senere har hun kommet seg innendørs og baler med å få fyr i peisen for å få temperaturen opp til et levelig nivå.

Innsiden av Paus frontvindu er så fullt av skitne spanske gloser at han knapt ser noe. Pau syntes Tyskland var gale, men Norge er jo enda verre. Glatt og kaldt og til og med snø. Verken den hostende bilen eller den hostende Pau er bygget for slike forhold, men de kommer seg i det minste fremover. Rett nok sakte, ettersom Paus dekk ikke er tilpasset disse kjøreforholdene. Pau kjører inn på et busstopp, setter på varsellysene, og går ut. Klokken er ikke 15 enda, men allikevel er solen i ferd med å forsvinne, og det er iskaldt. Pau trekker opp glidelåsen på begge jakkene, i fravær av vinterjakke, virket to jakker som den beste løsningen. Dette minner ham om mannen som gikk med to belter, og han må trekke på smilebåndet. Pau ser seg rundt, stille og fredelig, lys fra hytter i det fjerne, en og annen bil som kjører forbi ham. Han kunne fortsatt med bilen, men veien ser smal og humpete ut, for ikke å snakke om glatt. Pau beslutter at det beste er å fortsette til fots, så han setter seg i bilen og kjører tilbake til parkeringsplassen ved den lokale butikken før han legger av gårde.

Pau stavrer seg oppover på glatte, og etter hvert snøvåte, sko men nå nærmer han seg virkelig. Minutter senere ser han det som må være jentungens hytte. Pau blir stående på den mørklagte veien og tenke. Er hun alene, eller ikke? Det virker rart å dra hjem til julefeiring i Norge, bare for å dra alene til en hytte. Men det er fortsatt et par dager til julaften, som visst er den viktigste juledagen i Norge, så kanskje hun skal videre, eller kanskje hun får besøk i morgen. Pau velger å ikke ta sjanser, og begynner å sirkle rundt hytten, i god avstand fra vinduene, godt skjult inne blant trærne. Det viser seg at det kun kommer lys fra ett rom, fra noe som må være en peis grunnet det flakkende lyset. Pau kan ikke se noen gjennom vinduene, så det er i alle fall ikke full fest der inne. Men det kan være flere enn Julia. Hm. Kan hun / de være bevæpnet? Nei, lite trolig. Hadde Pau vært yngre skulle han ha løpt krumrygget bort til vinduet og kikket raskt inn, men å løpe er vanskelig, og å løpe krumrygget på dette føret virker som en hoftebrekkingsgaranti. Pau bestemmer seg derfor for å bare satse, og skal til å gå mot døren, da han plutselig hører noe.

Pau ser rundt seg og får øye på en skygge på vei opp mot hytten.  Det er en røslig kar, kanskje Julenissens noe tynnere tvilling. Pau humrer lydløst av sin egen morsomhet, noe som utløser en hard kløe i halsen. Pau svelger febrilsk, prøver å holde hostet igjen, men skjønner raskt at det ikke går, og får munnen ned bak toppen av de to jakkene og legger begge armene foran munnen. Et dempet host forlater halsen hans. Skyggen stopper, lytter, og fortsetter, lyden av skyggens sko mot underlaget, må ha gjort at skyggen ikke hørte noe. Skyggen er nå fremme ved døren og går inn. Det lille vinduet i døren forblir mørkt. Hm. Personen skrudde ikke på lyset, virker ikke det litt rart? Pau undrer på hva han skal gjøre – han har ikke tid til å bli stående her hele kvelden og natten, og hva hvis det kommer flere. Nei, dette får bære eller briste. Pau beveger seg, så sakte og lydløst som en gammel mann kan, i retning døren.

Julia sitter i sofaen med et teppe godt rundt seg, da hun plutselig synes hun hører noe utenfor. Julia løfter hodet og lytter. Ingenting. Det må ha vært innbilning. Hun er trøtt etter lang tid på veien, og er i ferd med å duppe av, da hun igjen hører en lyd. Hodet hennes rykker automatisk opp, men gjennom halvåpne øyne og trøtte ører verken ser eller hører hun noe, så hun dupper øyeblikkelig av igjen. Sekunder senere spretter hun opp igjen, denne gang lys våken. Det er noen her!

Julia stirrer skrekkslagen mot den lukkede stuedøren. Kom lyden fra andre siden av døren? Eller utenfra. Hun vrir seg mot vinduene, men ser ingenting annet enn mørket som klenger seg til glasset. Hjertet hennes banker. Det må være innbilning. Ingen skal opp her før i romjulen, og ingen vet at hun er her. Og døren er låst, eller glemte hun det? Julia kom inn, lukket døren, lot sekken gli ned på gulvet, hang fra seg jakken, og låste døren? Usikker skyver hun teppet av seg og setter beina på det kalde gulvet. Der var det igjen! Utenfra. Julia snur seg mot vinduet, men ser ingenting i mørket. Knirk. Julia spinner rundt, den lyden kom definitivt innenfra. Julia tar et par raske steg fremover, da hun ser dørhåndtaket på stuedøren bevege seg sakte nedover. En hundredel fryser hun som en hjort i frontlysene fra en møtende trailer, før hun så lydløst som mulig løper bak døren, akkurat før døren sakte begynner å svinge innover. Julia står med ryggen klistret til veggen og ser døren komme nærmere og nærmere. Gulvet knirker – hvem-det-nå-er har tatt et steg inn i stuen. Døren stopper få centimetere fra Julia, som skjønner at hun ikke har kommet langt nok bak døren, venstrearmen hennes stikker nemlig så vidt frem. Julia prøver å trekke armen lenger inn uten å berøre døren, men det går ikke. Hvem-det-nå-er vil se henne med en gang han vender blikket i hennes retning. Et bakhode blir synlig for Julia, og redselen erstattes med forvirring, det er noe kjent med det bakhodet. Men så blir siden av ansiktet synlig, og Julia er igjen vettskremt.

Spanske gloser hagler mot innsiden av Paus frontrute raskere enn regndråpene treffer utsiden av ruten. Jentungen beveger seg igjen. Hvorfor, hvorfor, måtte han bli utsatt for en sånn en som reiser og reiser og aldri blir værende på ett sted. Og hvorfor må været her i Nord-Europa være så elendig. For kaldt i går, for vått i dag. Det er i det minste ikke så mye lenger hun kan reise. Hun var tross alt på vei hjem til Norge til jul, og nå er det under en uke til jul. Ergo må reisen hennes snart være over, og Pau vil få muligheten til å konfrontere henne. Men Pau har også et sted han skal være på julaften. Egentlig skulle han vært fremme for flere dager siden, men alle disse omveiene vil jo ingen ende ta. Folk vil bli skuffet, på så mange måter, om han ikke rekker frem i tide. Men de viktigste folkene, de vet ikke at han vil dukke opp i det hele tatt. Tanken på å skulle dukke opp som troll i eske får ham til å smile, det er på tide å være det trollet i esken. Han må bare få tak i jentungen først.

Julia sitter på en buss, igjen, for en gangs skyld med nesen ned i mobilen, blaende i Insta-bilder hjemmefra. Julepynt og -dekorasjoner, glade folk og julebord. Det er på tide å komme seg hjem, på tide å delta i livene deres på heltid igjen. På tide å vende tilbake til det virkelige liv – attpåtil med litt starthjelp i lommen. Julia ser seg rundt, ingen ser på henne, og det sitter ingen på setene bak henne, så hun stikker hånden i lommen, kjenner det hun tok fra Pau. I starten hadde hun dårlig samvittighet, stjeling er jo ikke bra, men mye har skjedd siden den gangen hun, Julieta og de spanske guttene stakk av fra restauranten uten å betale. Det er en hard verden, og man må klare seg selv som best man kan, så av og til må man kunne bryte en og annen grense … Og etter at hun hadde skjønt at Pau var en narkosmugler, hadde den dårlige samvittigheten forduftet som dugg for solen. Å stjele fra tyver må være lov. Men samvittigheten hadde etterlatt seg et tomrom som sakte ble fylt av nervøsitet. Som kriminell har Pau kanskje en lav grense for å bruke vold … Julia kjenner grøssninger strømme nedover ryggen. Siden Pau fant henne i Varese, har hun tenkt mer og mer på hva han kunne finne på å gjøre med henne om han kom nærme nok. Hun har ved flere anledninger også prøvd å få tak i Mark og Randy, men de svarer ikke på meldinger. Julia har derfor begynt å lure på om Pau har gjort at los dos skvaldros ikke er i stand til å skvaldre lenger. Og så fort den tanken var tenkt, begynte hun å lure på om Pau også ville gjøre slutt på hennes egen skvaldring. Julia skjelver igjen, men får etter hvert roet seg. Hvordan skal Pau kunne finne henne her? Han har garantert gitt opp for lenge siden.

Lite vet Julia at Pau stadig nærmer seg, og ikke har vært så nærme siden den dagen i Varese.

Pau venter irritert ved lyskrysset, og trykker kraftig på gassen idet det blir grønt. Bilen hoster som den pleier, og akkompagneres umiddelbart av Paus egen hosting. Paus hosting er verre nå enn tidligere, og blir alltid ekstra ille når han er alene i bilen. Alene har han ganske enkelt ingen andre å ta hensyn til, samtidig som bilens hosting gir ham et intenst behov for å hoste. Men akkurat nå har han andre ting å tenke på enn den irriterende hosten. Nemlig den irriterende jentungen. Å ta med seg haikere hadde aldri vært i Paus tanker, men da han så Julia på den forlatte landeveien langt nede i Spania for flere uker siden, hadde han fått et innfall. Det hadde slått ham at det ville virke mer «normalt» å være flere i bilen. Dessuten var det lenge siden sist han hadde snakket med noen, og enda lenger siden sist han hadde snakket med noen som ikke var en grinebiter over 60. Han hadde derfor stoppet. Og da han så de to guttene litt lenger borte i veien, hadde han plukket opp de også. De hadde vært amerikanske og artige. Men hendelsen på grensen. Hva som skjedde der, skjønte han fortsatt ikke helt. Noen, og da etter all sannsynlighet Julia, måtte ha funnet et av Paus gjemmesteder og vært dum nok til å stikke av med innholdet på gjemmestedet. Eller kanskje ikke dum egentlig. Hadde det ikke vært for hendelsen på grensen hadde ikke Pau sjekket gjemmestedene sine, og da hadde han ikke oppdaget noe. Han kunne ha kjørt i dager, og tyven kunne ha reist lenge i en motsatt retning. For alt tyven visste, ville det være umulig for Pau å finne ham igjen. Men tyven visste ikke alt. Heldigvis.

På grunn av haikerne måtte Pau først på flukt, og så på jakt. Hoppet hadde han forberedt tidligere, det gjelder å være forberedt. Men hoppmuligheten var der som en forsikring mot uflaks, ikke som en forsikring mot idioti. De idiotguttene og hasjet deres. Idiotjenten og tyveriet hennes.

Det måtte jo være henne. Han hadde sporet opp guttene i Nice. På et fancy hotell, de har mer penger enn de har godt av. Først trodde Pau de latet som om de ikke skjønte noe, men etter hvert hadde ikke Pau annet valg enn å tro på dem. Pau kan nemlig være ganske overbevisende. Han hadde også vært svært tydelig på at de ikke skulle si noe om besøket hans til Julia, noe han, grunnet nevnte overtalelsesferdigheter, var rimelig sikker på at de ville holde. I alle fall på kort sikt. Jo lenger tid det gikk, dess større ville imidlertid sjansen være for at de plapret. Noe annet positivt, var at de hadde tilgang til Julias kontoer på diverse nettsteder han kun kjente navnet på gjennom avisen. Og der hadde de vist ham både det ene og det andre. Hennes fulle navn, hvor hun bor og mer. Pau hadde selvfølgelig visst at ungdommen lagrer alt mulig rart på nettet, men noe annet var å se det. Han hadde til og med vurdert å kjøpe seg en sånn en smarttelefon selv, for et verktøy til undersøkelse og sporing det må være. Men, kan du spore andre, kan de spore deg. Pau kikker ned mot den gamle, firkantede mursteinen som ligger i midtkonsollen avslått og uten simkort, la oss holde det enkelt.

Jentungen er på ingen måte enkel. Han hadde vært tett på henne i Varese, men å konfrontere henne på åsen hadde vært en tabbe. Hun hadde for mange fluktmuligheter, hotellrommet hadde vært bedre. Men men, gjort er gjort. Så nå må han jakte henne i stedet. På kryss og tvers, og tidvis med det som antageligvis er hurtigtog, kommer hun seg frem langt fortere enn ham. Men nå, nå har hun vært i ro på samme sted lenge. Så nå må det skje. Pau stirrer på veiskiltet lenger fremme. «Berlin 20 km.»