En julekalender

Neste morgen er en morgen med blandede følelser. Ja, det var hyggelig i går. Ja, Ben er flott å se på og enda flottere å snakke med. Men. Det kjennes ikke som det gjorde den gangen i sommer. Det er ikke like lekent og lett, ikke de samme følelsesmessige toppene. Nå når den første stormende forelskelsen har lagt seg, føles han ikke lenger som den perfekte mannen. Han er noe mer enn et ONS, men ikke lenger en hun kan se for seg å leve livet med, om en på hennes alder i det hele tatt har muligheten til å forstå hva sistnevnte skulle innebære. Ben ser ut til å føle omtrent det samme, der de sitter ved frokosten. Julia har ikke spurt direkte, men det virker som om Ben – selv om han virkelig likte henne da de traff hverandre i sommer – ikke var så hodestups forelsket som hun var.  Det bra at de føler det samme, ellers hadde dette blitt en pinlig morgen fulgt av hjertesorg for den ene og dårlig samvittighet for den andre, men samtidig kjenner Julia at hun er litt skuffet. Hun hadde tross alt trodd at Ben virkelig var stormende forelsket i henne, noe som virkelig hadde hjulpet på usikkerheten hennes. Ja, det har aldri vært noe problem for Julia å finne seg en gutt når hun virkelig vil det, men det er fordi de fleste gutter på hennes alder bare tenker på én ting enten de vil det eller ei. Men det å finne en som vil være med henne over lenger tid, på grunn av hvem hun er og hvordan hun ser ut, og ikke bare på grunn av den ene tingen hun som kvinne kan tilby, det har ikke vært enkelt. Ikke at Julia vil gifte seg, eller på annen måte gå inn i et langvarig og forpliktende forhold allerede i dag, men hun vil ha et forhold med mening. Vil ha en som smiler hver gang han ser henne, en som både får henne til å le og som kan snakke om vanskelige ting. En som virkelig bryr seg, og som hun kan være seg selv rundt. En som får henne til å føle seg som den viktigste i verden.

Julia så på seg selv i speilet i går kveld – igjen – snudde seg frem og tilbake, ble mer og mer usikker på seg selv. Puppene, magen, lårene, rumpen – for ikke å snakke om ansiktet, det kan pyntes med sminke, men det er jo umulig å skjule, det er der åpent for verden så alle kan se. Julia vet hun ikke bør tenke slik, vet at hun har noen attraktive trekk, vet at en del til og med mener hun er pen. Julieta har sagt det til henne gang på gang, og venninnene hennes hjemme i Norge likeså, men det går liksom ikke inn. Julia klarer ikke tro på at det er noe de faktisk mener, det kan jo hende de sier det bare for å få henne til å føle seg vel. De er jo venninnene hennes, hva annet kan de si? Så da hun kom ut fra badet hadde hun spurt Ben hva han syntes om henne. Og han hadde sagt alle de riktige tingene, attpåtil gjort ting som understøttet det han sa, noe som hadde gitt Julia ro, og selvtillit, i det minste for en stakket stund. Men selv om han mente det han sa, selv om hun likte ham, så var det ikke nok. Det ville aldri bli de to. Og det var greit for dem begge.

Med frokosten unnagjort oppstår en pinlig taushet. Hva nå? De skjønner nok begge to at det var det, men ingen av dem vil si det. Det blir til slutt Julia som må begynne, etter at hun skjønner at Ben er en for hyggelig vert til å kaste henne ut, og kort tid senere står de i entreen og tar farvel. Et siste kyss, en siste klem, så vandrer Julia ut i Berlins formiddagssol med frostrøyk rundt munnen og en god følelse i kroppen.

Ben stirrer ut vinduet, ser Julia bli stadig mindre langt nede på gaten. Julia er herlig, bare synd hun ikke er herlig nok. Håper hun finner både den og det hun leter etter. Idet Julia har forsvunnet rundt hjørnet senker Ben blikket mot mobilen. Tre ubesvarte meldinger og ett ubesvart anrop fra Francesca, mon tro hva han skal si til henne.

Leiligheten er stor, åpen og luftig, og må være relativt nyoppusset. Møblene er flotte, bildene på veggene inspirerende. Julia henger måpende fra seg jakken, og ser på Ben som gliser mot henne, før hun på sokkelesten nærmest lister seg inn i en stor, åpen stue like innenfor entreen. Bak henne hører hun døren lukkes og låses. Hun hadde sett for seg en liten, slitt leilighet, type student. Det er jo student han er, kun ett år eldre enn henne. Julia blir med ett urolig. Da de først møttes hadde Ben gitt inntrykk av at han ikke hadde særlig penger, boten for slåsskampen hadde jo tatt det lille han hadde. Men dette … En leilighet av denne størrelsen sentralt i Berlin. Julia ser seg rundt. Det må jo være soverom og kjøkken her et sted også, så langt over 200 kvadrat, og for en utsikt til et julepyntet Berlin. Penger kan ikke være et problem for Ben. Hun snur seg mot ham. Han smiler fortsatt, men ser ikke smilet hans litt rovdyraktig ut? Og var han ikke veldig rask med å låse døren? Gleden og spenningen er i ferd med å bli erstattet av en like intens nervøsitet. Hva skjer nå?

Ben går sakte mot henne. De kraftige armene hans, som før var tiltrekkende, er nå skremmende. Var dette en tabbe? Julieta vet i det minste hvor hun er, og Ben vet at Julieta vet hvor hun er, det må da begrense ham? Julia føler for å løpe, så hun løper. Bak seg hører hun latter og hurtige føtter mot gulvet. Det må være en annen vei ut herfra. Julia har fått et bord mellom seg og Ben, han ser oppspilt ut, armene litt ut fra kroppen, som om han er klar til å fange henne. Julia finter venstre, går høyre og flyr skrikende inn nærmeste dør. Et soverom. Hun ser seg febrilsk rundt etter en fluktvei, og får øye på en dør. Julia river opp døren, og befinner seg i et walk-in closet. Fortvilet snur hun seg, men Ben står i soveromsdøren og kommer nå raskt mot henne. Julia prøver å komme seg unna ved å løpe over sengen, men han får kastet seg etter henne, og med ett ligger hun på magen på sengen, med Ben liggende tungt over seg. Han sier noe, men Julia er for borte til å oppfatte et eneste ord, kropp og hode på vei inn i panikkmodus. Lurer på om hun skal sloss imot, eller ligge stille til det er ferdig, venter på å atter høre den klirrende lyden av et belte som åpnes. Men i stedet ruller han av henne, ligger på ryggen ved siden av henne og sier «Det var gøyt» på sin sjarmerende engelsk med svak tysk aksent. Julia ligger med ansiktet nedi dynen og skjønner først ikke hva som har skjedd. På ryggen kjenner hun Bens fingre gli mykt og lekent nedover. Han trodde hun ville at han skulle jakte på henne? Hva feiler det henne? Nervene er altfor i høyspenn. Og hva feiler det ham? Den dumme gutten, klarer ikke skille frykt fra lekenhet, har ikke merket noe. Har de ikke antenner? Skal hun si noe eller late som ingenting? Det blir sistnevnte og hun ruller seg over på siden, med ansiktet mot ham.

Ben gir Julia en omvisning i leiligheten, som viser seg å ha tilhørt mormoren. Hun hadde alltid vært interessert i design og interiør, og hadde bestemt at Ben skulle arve leiligheten, så da ble det så. Julia ler av sin egen dumhet, mens Ben ser forundret på henne, han hadde jo ikke sagt noe morsomt.

De nyter kvelden. Danser; snakker, om enn ikke like lett og ledig som tidligere; og avslutter kvelden med noe de ikke gjorde sist de traff hverandre.

De neste 10 dagene blir en slalåmtur fra Vosges-området i vest til Dresden i øst, med et par stopp underveis. Og nå står hun på en gate i et julepyntet Berlin, stirrende mot en bygård. Og ikke en hvilken som helst bygård, Bens bygård. Julia kjenner hjertet slå raskere og hardere enn det pleier, følelsene bruser. Den første tiden etter at de skiltes holdt de kontakten, men det ble for vanskelig. Enten måtte de være med hverandre, eller så måtte de bare bryte tvert, og da måtte det bli sistnevnte. De seneste dagene har Julia undersøkt Bens digitale profiler med lupe. Det er noen bilder av ham og jenter, men de ser ikke ut som kjærestebilder, og hun har ikke funnet noe annet som tyder på at han er i et forhold. Så Julia tok sjansen, og la turen til adressen på den lille lappen hun fikk for så lenge siden. Hun hadde tenkt å sende ham en melding – tenkte faktisk på å gjøre noe så gammeldags som å ringe, som et pek på at han var så gammeldags at han ga henne adressen sin på en lapp – men feiget ut.

Og nå står hun her og venter; usikker på hva hun skal gjøre; føler seg litt som en stalker. Julia skjønner jo at hun enten må ta det første steget, eller bare la Ben være Ben og finne på noen annet. Julia finner frem mobilen og videoringer Julieta. Igjen. Det var Julias egen idé å dra til Berlin og gjøre dette, men etter at hun fortalte det til Julieta har hun fått mye støtte. Julieta svarer etter første ring, og tar umiddelbart kommandoen. Hun beordrer Julia til å krysse gaten og ringe på. Julia nekter først, men det er jo dette hun egentlig vil, så at Julieta ‘tvinger’ henne er egentlig bare bra, noe Julieta også vet. Julia løfter fingeren til ringeknappen med Bens navn på, kjenner en svak skjelving gjennom kroppen, og lar fingeren henge i luften. «HEI!» Julieta nærmest brøler til henne gjennom mobilskjermen. «TRYKK!» Så Julia trykker. Det går ett sekund. To sekunder. Uendelig mange sekunder. Så skjer det. Det spraker i høyttaleren og Bens stemme slår mot henne som en varm sommerbris, og hun får ikke ut en lyd. «Hallo?» fortsetter Ben og sier et eller annet på tysk. Julieta brøler på ny gjennom telefonen, og Ben må tydeligvis ha hørt et eller annet, for han sier noe som høres ut som ‘Entschjuldegong’, ‘unnskyld’ et av få tyske ord Julia kan. Julia får omsider åpnet munnen og sier «It’s Julia.» Det blir stillere enn i graven. Julia venter. Julieta venter. Hva Ben gjør er ikke godt å si, men han snakker i alle fall ikke. Julia kjenner hjertet banke hardere og raskere enn noen gang før, og må sliten støtte seg til veggen. Så spraker det fra veggen igjen, og Ben sier «No». Julia kjenner hjertet falle ned i magen, mens skuffelsen av en halv verden ramler i hodet hennes, før hun oppfatter resten av ordene. «that’s a suprise. Come on up. Fourth floor.» En rar busselyd fyller luften, og i det fjerne hører hun Julieta leende be henne åpne døren før den går i lås igjen, så de slipper å gjennomføre ringe-på-prosessen enda en gang. Julia får åpnet døren og beveger seg sakte opp trappene. Ben vil i det minste snakke med henne, men hvordan vil det være? I tredje etasje hører hun noen komme ned trappen og Julia fryser. Sekunder senere ser hun ham. Han er som før. T-skjorte, jeans. Smilende. Før Julia vet ordet av det er hun midt i en god velkomstklem, og spenningen bare renner av henne og sildrer bort. Julieta hviner i telefonen, og Ben spør leende om det er Julieta. Ben hilser og vinker til Julieta, Julia tar farvel og avslutter samtalen. Ben legger armen rundt henne, akkurat høyt nok til at det ikke er ‘upassende’, og fører henne oppover. Vel oppe på trappeavsatsen åpner Ben døren til leiligheten, og Julia får hakeslepp av det hun ser.  

Julias høyrefot treffer perrongen. En ny dag, en ny by. Denne gang Zürich. Hun føler seg som en spion i en halvdårlig film fra den kalde krigen, der hun trekker glidelåsen på jakken så langt opp som mulig mens hun vandrer bortover perrongen. Vinter i Mellom-Europa er ikke som vinter i Sør-Europa – her er temperaturen like over 0 og det er sludd i luften. Julia lurer på hva hun skal gjøre nå. Kalenderen viser stadig lenger inn i desember, og julelysene som henger her og der, får henne til å tenke ekstra på familien og Norge. Det er kanskje på tide å komme seg hjem, bare bite i det sure eplet og ta et fly hjem. Raskt, effektivt og tidsbesparende, men hva er gleden i det da? Det er ikke noe poeng i å komme hjem et par uker før jul, bare for å henge på jenterommet og drive dank. Og å be om å få begynne i jobben allerede nå frister heller ikke. Det er nå hun er fri og har muligheten til å reise rundt, så hvorfor forkorte reisen?

Pau … Julia blir nervøs bare av å tenke på ham. Hvordan fant han henne i Varese? Det skulle ikke være mulig. Julia gnagde på det spørsmålet i hele går og i hele natt, og det eneste svaret hun kommer på er Mark og Randy. Pau sa han hadde snakket med Mark og Randy – de må ha sagt hun skulle til Varese. Og så må Pau ha lett rundt i Varese til han kom til et hotell der de kjente igjen beskrivelsen av henne. Varese er ikke en liten by, men det er ikke akkurat Paris, ikke engang Oslo. Pau kan ha hatt flaks. Julia har landet på at det må være forklaringen. Men, sa hun til Mark og Randy at hun skulle til Varese? Julia vet hun ikke snakket om Varese den dagen hun reiste, men det kan hende hun nevnte det tidligere.

At Julia nå er i Zürich er mer tilfeldig. Da hun flyktet fra Pau hadde hun bare hentet tingene sine fra hotellet og hevet seg på første buss. Bussen viste seg å gå til gokk. Deretter byttet hun til en buss som gikk til hutaheiti. På dette tidspunktet hadde hun fått roet nervene. Hun visste hva Pau var interessert i, men Julia ville ikke gi ham det. Selv om Pau er gammel, kan det godt hende han er i stand til å ta det han vil ha, men da må han først komme tett nok på henne. Da var det bare å sørge for at han ikke kom nære nok. Verden er stor, til og med Norge er stort. Og Pau vet ingenting om henne, bortsett fra fornavnet. Et navn hun deler med over 4 300 andre i Norge. Han har ikke etternavn, telefonnummer, sosiale media, han vet ikke engang hvor i Norge hun kommer fra. Det må gå bra. Etter å ha roet nervene bestemte Julia seg for å komme seg bort fra hutaheiti, og samtidig langt vekk fra Pau. Da ble først buss og så tog til Zurich den enkleste løsningen. Så nå er det over 200 km mellom henne og der hun sist traff Pau. Men Julia har allikevel bestemt seg for å dra videre. Så etter å ha slått i hjel et par timer på en hyggelig kafé, setter hun seg på neste tog, på vei videre i livet.

Det var selvfølgelig ingen under sengen, men Julia klarte ikke bli kvitt tanken på at noen hadde vært på rommet, og sov urolig hele natten. Morgenen etter spiste hun en god frokost, og ble enig med Mark og Randy at det var på tide å skilles. De fulgte henne til togstasjonen, og kort tid senere satt Julia på et tog til Italia.

Julia ser pusten bli til damp i luften. Jammen er Varese kaldt på denne tiden av året, men allikevel ingenting opp mot en norsk vinter. Julia står på en liten topp i naturområdet Campo dei Fiori, og nyter utsikten en kjølig morgen. I det fjerne ser hun en enslig vandrer bevege seg i hennes retning, men ellers er hun alene til å nyte stillheten. Det gjorde godt å komme seg unna bylivet en stund, få kjenne på frisk luft og se natur igjen. Det får henne til å tenke på Norge. Kalenderen viser godt inn i desember nå, og det er ikke lenge til jul. Tanken på jul, kombinert med naturen, gir henne hjemlengsel, det er på tide å se de hjemme igjen snart. Men samtidig har hun god tid. Med bil og båt tar det knapt ett døgn å komme seg fra Varese til Oslo. Rett nok har hun ikke bil, men det illustrerer i det minste at det ikke tar lang tid.

Julia liker å se utover, se solen stige i det fjerne, og blir stående lenger enn hun har tenkt til. Hun begynner å lure på om hun skal komme seg videre, da hun med ett hører hosting og en velkjent stemme bak seg. Julia snur seg og ser til sin store overraskelse Pau. Den gamle spanjolen står få meter bak henne og støtter seg på en stokk. «Hva gjør du her?» spør Julia overrasket, mens hun tenker at dette umulig kan være tilfeldig. «Du har noe som er mitt.» Pau ser uutgrunnelig på henne. Julia kjenner hjertet hoppe, men får på refleks spyttet ut et «Nei.» «Jo.» Pau tilter hodet svakt sidelengs og borrer blikket dypere i henne. «Amerikanerne har det ikke. Så da må det være du som har det.» Julia kjenner en stigende redsel, og nekter igjen, før hun brått tenker på Mark og Randy. «Har du snakket med Mark og Randy?» «Ja, og de har det ikke.» «Og det er ikke på ditt hotellrom, altså har du det på deg.» Pau tar et steg nærmere. Julia bråsnur og legger på sprang nedover bakken. Det best å komme seg unna. Ja Pau er gammel, men gamle folk er seige og han er mann, så han er sikkert sterkere henne. Men med den hostingen kan han umulig være i stand til å løpe noe særlig. Julia kjenner en lettelse av å komme seg unna, da noe smeller i bakhodet hennes. Hun prøver holde seg på bena, men kommer helt ut av balanse av treffet, og ender opp med et slags svalestup nedover den rimfrostige gressbakken. Med hendene først glir hun inn i et buskas. Bak seg ser hun Pau komme somlende, ustø i det ulendte terrenget uten stokken. Stokken ligger litt lenger oppe i bakken, det må ha vært den som traff henne i bakhodet. Julia prøver å kave seg ut av buskaset mens hun ser Pau komme nærmere og nærmere. Omsider kommer hun seg fri fra buskkaoset og legger på sprang på ny. 

Det er rart med det. Hvordan man kan se noe, uten å egentlig legge merke til det, uten å skjønne hva det er. Tolleren på grensen hadde noe i begge hendene. Noe hvitt i høyrehånden; det var dette han holdt frem, dette han ville vise at han hadde funnet; men han hadde da noe i venstrehånden også. En større pose med et eller annet mørkere i. Guttenes hasj i venstrehånden. Paus kokain i høyrehånden. Med ett er Julia tilbake på den lille tollstasjonen. Hun kjenner pulsen stige, blikket bli fjernt, kjenner angsten. Er i ferd med å få panikk igjen. Kjenner tollerens arm rundt skulderen, kjenner han dra henne inntil seg, hører ham si «Går det bra»? Julia rykkes tilbake til her og nå, og stirrer rett i ansiktet på Mark, som holder rundt henne. «Går det bra?» Julia kjenner pulsen synke og stotrer frem et ja. Men humøret har endret seg helt. Hun har fortrengt hendelsen på grensen. Fortrengt at de er ettersøkte, de må da være ettersøkte? Glemt planen om å komme seg hjem til Norge så raskt som mulig. Eller i det minste ut av Frankrike. Og så har hun vært her i Nice, ikke en full dagstur med bil fra grensen engang, og rotet rundt i flere dager i stedet. Hun betalte kontant på bussen, bussen hadde ikke overvåkningskamera, og hun gjorde ikke noe som skulle tilsi at noen ville huske henne lenge etterpå. Men Mark og Randy … Los dos skvaldros gjorde mye ut av seg på bussen. Men de satt inne i bilen under hele tollpasseringen. Ingen grunn til at noen skulle koble to amerikanere på en buss med to passasjerer fra tollpasseringen. På den annen side, politiet har sine metoder. På tide å komme seg videre.

«Jeg reiser videre i morgen.» sier hun. Guttene blir overraskede, lurer på om de har gjort noe galt. Julia svarer at hun må sove, men at de kan snakkes under frokosten. Hun reiser seg fra bordet og går. Sekunder senere følger de etter, de kan ikke la henne gå alene på nattestid. Julia smiler, de har da litt manerer. Ved hotellet drar de videre ut i nattelivet, mens Julia tar trappene opp til rommet sitt. Med døren godt låst bak seg får hun av seg ytterklærne, tar en rask tur på badet, og skal til å hoppe i sengen, da hun begynner å stusse. Det er noe feil her, er det ikke? Julia ser seg rundt, men alt er som da hun forlot rommet i morges. Det lille bosspannet er rett nok tømt, såpedispenseren på badet fylt på. Men ikke noe mer. Julia trekker på skuldrene og vender seg mot sengen igjen. Og ser hva hun la merke til. Sengen er godt oppredd, som den har blitt hver dag av rengjøringspersonalet, men i dag er det en fordypning i sengen og på puten. Noen har lagt der. Og det må være nylig. Julia får brått flashback til Spania, til det lille hotellet før grensen, følelsen hun hadde da hun våket med en liten bakrus og syntes det så ut som om noen hadde lagt i sengen ved siden av henne. Det grøsser nedover ryggen hennes.

Julia ser seg urolig rundt. Rommet er da tomt er det ikke? Hun ser seg rundt. Åpner skapet. Tomt. Ser bak sofastolen, ser inn på badet, tomt tomt. Drar i romdøren, godt låst. Trekker et lettelsens sukk, helt til hun kommer på at hun ikke har sjekket under sengen. Julia går mot sengen, trekker pusten dypt, setter seg på knærne, og bøyer seg ned for å kike.

Tiden flyr når man har det gøy. Og gøy har de det. Severdigheter og byliv på dagen, kultur- og uteliv på kveld og natt. Julia har sin alenetid – vandrende i de smalere gatene; smakende og luktende på de mindre torgene de fleste turistene ikke finner; gatekafeer i solen; samtaler med fremmede. Flaks med været, mye sol, og temperaturer ikke langt under 20 grader, noe som er varmt for årstiden. Men hun tilbringer også mye tid med Mark og Randy. De viser seg, nok en gang, å være langt fra så gale som hun først trodde. Spesielt Mark, han er litt mindre amerikansk enn Randy. Og så betaler de for alt de gjør felles; hotell, mat transport og det som er. Julia ser at Randy ikke helt liker at de legger ut for henne, men da trekker hun frem smuglingen igjen – de skylder henne det, og Randy drar frem lommeboken igjen. De har tydeligvis mer penger enn hun noen gang har hatt. Julia lurer på om det er smuglerpenger, men har kommet frem til at det er best å la det ligge. Samtidig som Julia lar guttene betale, er hun bevisst på at det går en grense. Så lenge de føler at de skylder henne det, er det bare å få de til å betale. Men hun vil for all del unngå at de begynner å føle at hun skylder de noe, og at de begynner å forvente noe i retur. Så hun tar på seg rollen som wingwoman. Ikke at det hjelper stort. Mark har en egen evne til å trampe i baret og salaten samtidig, mens Randy både prøver for hardt og er for selvsikker, med det resultat at de fleste han prøver seg på kun blir halvinteresserte. I går gikk det spesielt gale, da Mark, litt for bedugget, snublet i sine egne ben og tok med seg to venninner i fallet. Hun ene begynte å blø, det var ikke et pent syn. Randy fikk det med seg, og spratt opp for å hjelpe, med det resultat at han veltet hele bordet, som igjen veltet kvinnen han snakket med. Julia så det hele fra avstand og holdt på å le seg i hjel. Noe som irriterte franskmannen hun snakket med halvt i hjel.

Så i dag. Ingen kvinner, ingen menn. Bare ett bord, god drikke, bakgrunnsmusikk på scenen i andre enden av lokalet, og tre kompiser som har det hyggelig. Bortsett fra at Mark smugkiker på henne når han tror hun ikke ser det. Han er jo litt søt da, men hun føler ikke noe for hverken ham eller Randy. På den annen side – når man først er i Frankrike … Hun har aldri tenkt en slik tanke før; Mark og Randy. Tanken er faktisk litt pirrende. Og om det skulle bli rart, kan hun dra i morgen. De drar tilbake til USA, og hun vil aldri se de igjen.

Tankerekken avbrytes av at Mark tar frem noe som ser ut som tre hasjsigaretter. Han rekker en av dem mot Julia, som svarer «Det er røykeforbud her. Du må ut. Og nei takk. Du skal ikke like gjerne ta frem kokainen også?» Mark ser uforstående på henne. «Hva mener du?» «Kokainen.» Det kommer et «Hæ?» fra Mark. Julia rister oppgitt på hodet og fortsetter «Jeg har ikke peiling på sånt, men antok det var kokain, det hvite pulveret.» Mark og Randy skjønner fortsatt ingenting. Men det gjør plutselig Julia.

Julia hviler hodet mot bussetet og lar blikket utforske omgivelsene som farer forbi mens tankene flyr. Akkurat som hun liker det. Omgivelsene har gradvis endret seg de siste timene. Fra ren natur og spredt bebyggelse, til flere og flere hus. Fra trær, vann og sauer; til stål, betong og mur. Og Julia aner ikke hvor hun er på vei. Etter lang tid i Spania, er hun vant til å snakke lokalbefolkningens språk, men fransken hennes er begrenset til enkle fraser, og bussjåføren er en av disse eldre, franske mennene fra tiden da Frankrike fortsatt forventet at resten av verden lærte seg fransk. Mobilen har hun ikke giddet å finne frem, de kjører mot nordøst, det får være greit nok.

Julia kjenner noe smelle i armen, bråvåkner og ser seg forvirret rundt. Det tar et par sekunder før hun skjønner hvor hun er. På en buss i Frankrike. Bussen har stoppet, for n-te gang, men nå er det ekstra stor bevegelse blant passasjerene. De fleste er på bena og jobber med å få bagasjen sin ned fra hattehyllene. Det må være endestoppet. Julia reiser seg opp, får med seg sekken, forlater bussen og trer ut på en folkerik kollektivterminal. Hun drar frem mobilen og åpner kartappen. Nice. Så nice. Julia smiler av sin egen vittighet. Hun har alltid hatt lyst til å besøke Nice, men det siste halvannet året har hun bevisst holdt seg unna storbyer, storbyer kan man jo besøke når som helst. Dessuten er de dyre. Men nå har hun faktisk litt penger, eller … Hun ser seg rundt og får øye på Mark og Randy, som åpenbart ikke har bestemt seg for hva de skal gjøre. De var da ikke så gale, var de vel? Julia kjenner seg i humør for tilgivelse, og slentrer bort til dem før hun med Paus uslepne engelsk sier «Rich American boys pay hotel and food. Yes?» De ser overrasket på henne, så hun følger opp med å si at de skylder henne det etter idiotsmuglingen deres, og de har jo penger, har de ikke? De nikker, og Julia leder an mot et av de finere hotellene i nærheten. At de kanskje er etterlyst, tenker ingen av dem på.

Julia får sekken på skuldrene og vinker farvel til Pau, som med et ansikt mikset av mismot og glede vinker forsiktig tilbake, før hun snur seg og går mot busstoppet. Bak seg hører hun Mark og Randy krangle lavmælt, og hun tenker det skal bli godt å komme bort fra de to. Fremme ved busstoppet hilser Julia på den gamle, ventende damen, setter sekken inntil den falleferdige muren ved busstoppet, og setter seg ned på bakken med ryggen hvilende mot sekken. Litt lenger bort ser hun Mark og Randy sluntre mot busstoppet. Julia prøver å ignorere dem, men når de setter seg ved siden av henne og begynner å snakke, har hun ikke annet valg. «Pakken var ikke vår» sier Randy beklagende, «den må ha vært Paus.» «Jeg så Mark skjulte ett eller annet da han holdt på med sekken i sted.» Mark setter opp et ansiktsuttrykk som sikkert er ment å være intetanende, men som i stedet lyser av løgn. «Se på Mark, Randy» sier Julia, «forventer du jeg skal tro på det ansiktet?» Randy ser på Mark, begynner å le, og smeller en flat hånd mot Marks bakhode. «Du har oss» fortsetter Randy, «vi tenkte at om de finner noe i én sekk, vil de lete i alle sekkene, så da virket det mest logisk å fordele det på alle sekkene, så ville det bli mindre pr person, og lavere straff.» Sekundet senere ligger Randy veltet sidelengs på bakken med hånden foran ansiktet. Bak seg hører Julia bifallende, fransk mumling og tramping med stokken fra den gamle damen. Mark ser übersjokkert ut, så Julia gjør et raskt utfall mot ham med en halvhevet neve. Mark lener seg unna, men sitter med bena i en posisjon han ikke kommer seg ut av, og med vektforskyvningen dundrer han også overende, til latter fra den gamle damen. «Var det nødvendig?» Randy har kommet seg opp i sittende posisjon igjen «Jeg blør!» «Ikke vær sånn en grinegutt.» Julia holder opp håndflatene for å illustrere en skålvekt. «Fengsel – slag i trynet – er det noen tvil?» «Nei» Randy ler igjen. «Og hold dere unna meg.» Denne kommentaren gjør Randy snurt, men han holder i alle fall munn, og de blir sittende å vente på bussen i fransk sol, med fransk nynning fra den gamle damen i bakgrunnen.

Julia, Mark og Randy skriker om kapp i noe som virker som sakte film, før de lander med et smell på andre siden av ravinen. Bilen hoster og bråker som aldri før, men er merkelig nok fortsatt kjørbar. Pau styrer bilen inn i skogen på en liten og humpete skogsvei, før han stopper i veikanten. Snur seg og sier «Bad boys. At you do wen they come for you?» før han går ut av bilen. Julia stirrer tomt ut i luften et øyeblikk, før hun eksploderer. «Dopet er deres!? Og dere la det i min sekk!» Hun hamrer løs på Mark som sjokkert huker seg sammen og beskytter seg med armene. «Vi trodde ikke vi skulle bli stoppet!» «Hvorfor da legge det i min sekk?» «Unnskyld. Unnskyld.» Julia roer seg ned, prøver puste rolig. Gjennom frontvinduet ser hun Pau dukke ned foran panseret, før han kort tid senere kommer opp med et nummerskilt i hendene. «Hvem er den fyren?» tenker hun, mens hun kravler frem i forsetet. Og hva med politiet. Nå har vi stukket av fra politiet. Pau setter seg i førersetet igjen. «Lucky bad boys Pau made jump last week. Backup.» Julia stirrer på Pau. Hadde han planlagt hoppet? Pau starter bilen og de kjører videre i taushet.

Julia gløtter bort på Pau, han virker temmelig fornøyd. Faktisk det mest fornøyde han har vært hittil på turen. På grunn av spenningen og gleden over hoppet, eller noe annet? Uansett kan han ikke være god i hodet. Og guttungene i baksetet. Den hvite pakken virket for stor til å bare være til eget bruk, men hvorfor skulle amerikanere smugle narko fra Spania til Frankrike? Skal man tro Narcos, må det være mye mer naturlig å smugle fra Latin- og Mellom-Amerika til USA, om det var pengene de var interesserte i. Julia ser raskt på de i speilet, de er nervøse. Med god grunn. Men nok tenking på de tre idiotene. Hva skal hun selv gjøre nå? Ryggmargsrefleksen, nå når hun har fått roet seg, er å ringe politiet. Men nei. Hun er i utlandet. Først ringe Onkel Einar – han beholder roen og er i stand til å kontakte norske myndigheter uten å kave seg for mye opp. Så ringe politiet i Frankrike. Det vil være det riktige å gjøre. Hun har jo ikke gjort noe. Bortsett fra å stikke av fra tollerne da … Men det var ikke hennes skyld, det var Pau, hun satt seg bare inn i bilen, rettere sagt: ble dratt inn i bilen. Men selv om politiet skulle tro på historien hennes, vil det bli mye bal. Hva om Mark og Randy skylder på henne? Og hva Pau vil si er umulig å vite. Kanskje det er best å ikke ringe politiet? Hun hadde på seg hatt da hun gikk ut av bilen ved tollstasjonen, så overvåkningskameraene kan da ikke ha fanget ansiktet hennes, eller? Spørsmålet henger i den nå tanketomme hjernen hennes, før det lander på fast grunn. Komme seg hjem først. Feire jul først. Så tenke på dette. Men helt først: Komme seg bort fra disse tre amøbene. Julia kikker på landskapet rundt seg, fortsatt langt fra allfarvei, men så snart de er i nærheten av en by, må hun komme seg ut av bilen og på første og beste buss.