En julekalender

Lukas vasker hendene etter toalettbesøket og lurer på hva han skal gjøre. Anne svarte ikke på walkietalkien da han våknet, klokken er jo ikke seks en gang, hun sover sikkert fortsatt. Lukas har ikke lyst til å vekke henne, hun trenger kjønnhetssøvnen sin for å fortsette å være så snill og smilende og grei. Lukas skjønner ikke helt hva kjønnhetssøvn er, men tror det har noe å gjøre med at Anne er en jente. William på skolen fortalte ham at voksne jenter går med bleie en gang i måneden for å fange eggerester til å lage eggerøre – det har i alle fall storesøsteren hans fortalt ham – og hvis voksne jenter er så rare, ja så trenger de sikkert kjønnhetssøvn også. Selv om Mamma prøver å skjule det, har han lagt merke til hvor mye gladere hun er når hun får sovet godt, og det samme gjelder sikkert Anne.

Lukas ser på klesskapet på rommet sitt. Det er stort og trefarget med to store dører, og minner om en av Onkel Andrés favorittserier fra da han var barn. Det er jo bare historier, men hva hvis … Lukas går bort til klesskapet og åpner dørene. Skuffelsen lyser av øynene hans, kun en masse gamle klær. Likevel løfter han foten og tar steget inn i skapet, leker at han er Peter, kjenner de gamle pelsplaggene stryke mot ham der han beveger seg mot bakveggen. Det føles som om han går og går og – et øyeblikk tror han faktisk han er på vei til et sted som Narnia – men nei. Der er den harde realiteten i form av skapets bakvegg, sånn er det å bli voksen. Lukas lar fingrene gli over det mørke treet, lukker øynene og kjenner lukten av Narnia, mens han sakte snur seg og lener seg mot bakveggen.

Hva som så skjer aner ikke Lukas, men plutselig er det ingenting bak ryggen hans lenger. Han veiver desperat med armene for å gjenvinne balansen, prøver å gripe fatt i noen av klærne, bare for å oppdage at det er nytteløst. Med et dunk lander kroppen hans mot noe hardt, og med hodet først sklir han nedover.

Line reiser seg opp og griper tak i treluken. Med litt om og men får hun dratt den på plass over åpningen igjen. Forhåpentligvis merker ingen at hun har rømt inn hit. Hun står i en smal gang. Hvis hun stiller seg midt i gangen og strekker ut armene, berører fingrene hennes veggene på begge sider. Taket er like over hodet hennes, så hun krøker seg litt sammen for å være sikker på å ikke dunke oppi. Gangen er like mørk som rommet hun nettopp kom fra, men også her kan hun se konturer av både gulv, vegger og tak i et slags blågrått lys. Nysgjerrig begynner hun å gå.

I motsetning til den store gangen, er den lille full av svinger i alle retninger. Dessuten går den både opp og ned. Etter hvert kommer Line til et veiskille. Gangen fortsetter rett frem, samtidig som det går en ny gang mot høyre. Etter å ha spilt stein, saks, papir med seg selv – noe som er gøy siden hun alltid vinner – går Line mot høyre. Etter enda et par svinger skimter hun lys i enden av gangen. Lyst kommer fra to små hull i veggen. Hullene er for langt fra hverandre til at hun klarer å se gjennom begge samtidig, så hun lukker høyreøyet og legger venstreøyet mot det venstre hullet. Det tar litt tid for synet hennes å tilpasse seg, men hun ser etter hvert ned på et stort rom, og hun skjønner at hun må befinne seg langt oppe på den ene veggen. Rommet er fullt av store maskiner, men ikke et eneste menneske. Line flytter seg bort til det andre hullet for å se fra en annen vinkel, men hun ser bare mer av det samme. Maskiner. Brått sprenger lyden av en dør stillheten. Line kvepper, med den konsekvensen at hun smeller hodet i stentaket, for deretter å falle fortumlet ned på ganggulvet. «Au» sier hun og tar seg til hodet mens hun setter seg opp. «Det gjorde vondt.» Sa jeg det høyt? Oi. Og – skrek jeg da jeg dunket hodet i taket? Line biter seg selv i tungen og blir sint på seg selv. Hva om de som åpnet døren hørte henne, skal hun tørre å se ned på rommet igjen? Line aker seg forsiktig bort til veggen og reiser seg opp slik at hun kan se ut igjen. Det går noen sekunder, men så ser hun dem. Det er to stykker, en med krøllete hår og en med glatt hår, som beveger seg borte med noen av maskinene. Maskinene skjuler det meste av dem, så hun ser bare hodene deres. Hun lurer på hva de holder på med, da hun plutselig ser noe i en av maskinene. I en høy, sylinderformet maskin med glassvindu, er det en liten gutt.

Line stirrer sjokkert på ham. Er det gutten fra cellen? Kanskje, men hun er for langt unna til å kunne si sikkert. Han er oppreist, så Line tror først han står, men han beveger seg ikke, så det virker som om han sover. Line puster dypt, mens hun lurer på hva hun skal gjøre.

Anne småløper bort til skapet, men utstyrsbagen inneholder verken batteriene eller reservebatteriene. Og – heller ikke ladedokken. Har Martin vært så idiot at han har tatt ut batteriene og ekstrabatteriene for å lade begge i ladedokken? Anne går systematisk gjennom kontoret. Batteriene ligger ikke til lading her. Hun begynner å få en litt uggen følelse. Mobilene er ikke der de skulle vært, og batteriene til satellittelefonen er sporløst forsvunnet. Samtidig mangler Martin og de siste gjestene, og alt dette mens Anne har ansvaret. Hun setter seg i den gamle kontorstolen og prøver å roe seg ned. Ja, de kan ikke ringe til omverdenen, men de har mat for flere uker. Godset er koblet til strømnettet, noe forrige eier betalte i dyre dommer for. I tillegg har de ikke ett, men to nødaggregat i kjelleren, inkludert rikelig med diesel. De har tre peiser og stabel på stabel med ved i vedkjelleren. Så de kan overleve alene her i lang tid, noe som selvfølgelig ikke blir nødvendig. Slutt å krisemaksimere. Martin og gjengen er i bygden. Hvis de var dumme nok til å prøve å dra opp hit, eller værskiftet kom brått, ja så har de satellittelefonen på bilen. Telefonen skal virke også i snøvær. Så hvis de mot formodning sitter fast, har de ringt nødnummeret og blir snart reddet. Kanskje er de allerede reddet. Anne kjenner seg litt bedre. Ja hun har ansvaret, men det går fint. Hun må bare sørge for at Lukas, Magnus og foreldrene hans har mat og er trygge. Så enkelt er det.

Kort tid senere er Anne på kjøkkenet igjen. Vedkjelleren er, som hun visste, nesten full av ved. De to nødaggregatene står der de skal stå, og dieseltankene er begge fulle. Ingen problem. Likevel kjenner hun en uro i kroppen. Var det ikke litt rart at Magnus’ foreldre la seg så tidlig i går? Det skader vel ikke å sjekke om alt er bra.

Så forsiktig, så forsiktig trykker Anne ned håndtaket til soveromsdøren og åpner en liten glipe. Rommet er mørkt. Det ligger noe i sengen, men formen er rar. Sover de sammenkrøket i fosterstilling? Hun åpner døren litt mer. Knirk. Anne fryser, det vil være pinlig om de skulle oppdage at hun ser på dem, men ingen bevegelse i sengen. Hun åpner døren enda litt mer. En svak lysstripe faller inn mot sengen – en seng tom for folk. Formen midt på sengen er en bag og en pute. Sengen er oppredd og rommet er tomt. De har ikke sovet her i natt. Anne river opp døren til Magnus’ rom. Også der er sengen tom.

Line puster lettet ut, og skjønner umiddelbart at noe rart har skjedd. Fangehullet er like mørk som hennes egen. Men … hun kan se likevel. Det er fortsatt mørkt, men istedenfor bekmørkt ingenting, ser hun konturene av alt rundt seg i et slags blågrått lys. Veltede bord og stoler, en bokhylle faktisk, og midt i rommet en seng. Med en sovende gutt i.

Line går bort til sengen og ser på gutten. Han er på hennes alder, kanskje litt yngre, og sover like fredfull og rolig som Amalies lillebror. Er han en fange her, akkurat som henne? Hun tar forsiktig på armen hans, men han merker det tydeligvis ikke. «Hei» sier hun forsiktig. Han hører henne ikke heller. Ligger bare der og puster sakte inn og ut. Line tar tak i overkroppen hans med begge hender og rister ham varsomt mens hun sier «Hei» litt høyere. Fortsatt ingen respons. Har de gitt ham sovemedisin fordi han prøvde å rømme? Line blir stående og undre. Hun vet ikke hvorfor, men hun tror ikke det var gutten de to skurkene jaktet på. De jaktet på … noe annet. Gutten har de fanget et annet sted, og nå vil de stenge ham inne her. Han er bundet til sengen på samme måte som henne. Stropper rundt ankler, håndledd og hals. Line løsner stroppene, sånn at han kan bevege seg når han våkner, før hun prøver å åpne døren. Låst. Hun ser seg rundt i fangehullet. Eller fangehull og fangehull. Bortsett fra stroppene på sengen ser det ut som et stort soverom med pult til å gjøre lekser og bokhylle som ligner på den Mamma har. Line går bort til pulten. Det henger et stort kart over pulten med noe som ser ut som trær og fjell. Hun fortsetter til bokhyllen, den mangler favoritten hennes, Harry Potter, så hun er på vei til å gå videre, da hun legger merke til noe på veggen bak bokhyllen. Under jakten må da ha kommet borti bokhyllen, den står på skeive og flere bøker ligger på gulvet. På veggen bak bokhyllen skimter hun så vidt noe av tre. Line går bort til veggen, og ganske riktig. Rett ved siden av bokhyllen, fra gulvet og til like over hodet hennes er det en treplanke istedenfor steinvegg. Line stikker hånden sin inn i det smale mellomrommet mellom treplanken og bokhyllen, og kjenner at det er mer tre på veggen bak bokhyllen. Det må være en dør.

Bokhyllen er for stor til at Line klarer å flytte den. Kanskje hun kan velte den? Men da vil skurkene se at noen har rømt denne veien, er det bra? Line plasserer fingrene i den lille sprekken mellom steinveggen og treplanken, for en gangs skyld er det en fordel å ha små fingre, og får etter noen forsøk døren ut fra veggen slik at den er lent opp mot baksiden på bokhyllen. Hullet er for lite til at hun vil klare å komme gjennom. I alle fall når døren delvis sperrer for åpningen. Line prøver å dra døren mot seg, og til sin overraskelse beveger den på seg, den kan ikke være hengslet. Hun stiller det som viser seg å være en liten luke av tre opp mot steinveggen like ved siden av åpningen. Hullet mellom bokhyllen og veggen er lite, men hun er også liten. Og etter å ha presset og presset som de fødende mammaene på Netflix, er plutselig hele kroppen hennes inne, og hun ramler ned på gulvet innenfor åpningen.

Hæ … Anne kommer langsomt til seg selv. TV-en har gått i dvale, rundt henne er det mørkt. Halv fem om morgenen – eller, ‘om natten’ passer bedre. Hun strekker på seg under teppet, lukker øynene og håper å få sove et par timer til, orker ikke gå opp for å legge seg. Men øyelokkene har ikke lukket seg før de spretter opp igjen. Hvorfor har jeg ikke hørt Martin og de andre da de kom tilbake? Anne reiser seg, tusler trøtt ut i entreen og åpner det store garderobeskapet. Nesten tomt, og ingen ukjente sko. Hm. De kan ikke ha kommet tilbake. Anne kjenner en voksende uro, hva hvis noe har hendt dem?

Hun skynder seg opp trappen og inn på Martins fortsatt tomme rom. Sekunder senere drar hun ut mobilskuffen, som … er tom … Var det ikke i denne skuffen de la alle mobilene? Anne drar ut skuffen under. Tom. Skuffen over. Tom. Forvirret åpner hun resten av skuffene i kommoden. Tom tom, og tom. Hun fortsetter til skapet, og så det neste skapet, men det eneste hun finner er Martins klær. Det var i den første skuffen de la mobilene. Men kanskje Martin har gjemt mobilene for å være sikker på at ingen av ungene skulle finne de? Ja, det gir mening, det kan jo ikke være noen andre som har tatt de. Anne ler nervøst. Hun går bort til vinduet – håper at et blikk på naturen og stjernehimmelen skal roe henne – men ute snør det tett i tett. Anne skrur av lyset for å kunne se bedre ut vinduet. Ikke bare snør det, det må ha snødd kraftig gjennom hele natten, kanskje allerede fra da hun satt seg ned foran TV-en. Snøen ligger nemlig tungt både over og oppetter busker og trær. Hun går ned til inngangsdøren, åpner den og går ut på trappen. Anne er under tak, men vinden virvler noen snøflak bort på henne der hun slår armene rundt seg selv. Innkjørselen er helt nedsnødd, og da er garantert veien til Godset nedsnødd også. Hun går inn igjen og bort til innedøren som leder til garasjen. SUVen står der fortsatt, men snømobilen som Lukas kaller den, er borte. Enda godt Martin hadde vett til å ta den bilen som er best egnet for dårlige føreforhold. Martin er dessuten for fornuftig til å kjøre i kraftig snøvær. De må ha sett snøen komme på værvarselet og valgt å overnatte nede i bygden. Men Anne liker ikke dette. Hvis det har skjedd dem noe er det ingen som vil savne dem før det har gått en stund, alle skal jo ha fortalt sine nærmeste at de blir uten mobil under oppholdet, men at de kan nås på …. Satellittelefonen! At hun ikke tenkte på det før. Det svære droget som fulgte med Godset. Og snømobilen har også satellittelefon.

Anne småløper til det gamle, og nå ubrukte, kontoret i andre etasje, åpner skapet og trekker et lettelsens sukk idet hun ser satellittelefonen. Hun ser på klokken, den er over 5, merkelig så fort tiden går når man er smånervøs. De sover sikkert godt i bygden – blir det for tidlig å ringe? Og hvis de ikke er i bilen vil de heller ikke høre anropet. Men hvis de sitter fast i bilen et sted på veien … Anne bestemmer seg for å ringe og trykker inn påknappen. Ingenting skjer. Hun trykker igjen – holder knappen litt lenger inne denne gangen. Anne har lyst til å riste i telefonen, men vet at det ikke hjelper. Er batteriet kanskje utladet? Hun åpner satellittelefonens lille utstyrsbag, og tar med seg ladekabel og telefon til nærmeste stikkontakt. Ett minutt senere er skjermen på telefonen fortsatt like tom. Hm. Det er da strøm i alle kontaktene i hele huset? Anne løfter telefonen, og først nå legger hun merke til at den kjennes lettere enn under opplæringen med Martin. Sekunder senere har hun åpnet batteridekselet, bare for å oppdage at batteriene mangler.

Det føles som om tusen tanker raser gjennom Lines hode og omgjør det til et eneste stort stormkaos, men egentlig er det kun ett spørsmål som svirrer rundt: Skal jeg gjemme meg for de som kommer eller ikke? Line er nysgjerrig – har lyst til å snakke med hvem det nå er. Men, det er sikkert de som fanget henne som er på vei, og har de fanget henne en gang vil de sikkert like å fange henne en gang til. Denne gangen vil de sikkert fange henne bedre også, slik at hun ikke kommer seg unna. Line vender seg bort fra stemmene og lister seg raskt av gårde i motsatt retning. Hun prøver flere dører men alle er låst. Bak henne blir stemmene gradvis høyere. Den ene stemmen er grov og raspende, småskummel, den andre er spedere og lysere – begge for svake til at hun klarer å høre hva de snakker om. Line snur seg. Gangen er fortsatt tom, men hun ser lys flakke på veggen i enden av gangen, sikkert en lommelykt som lyser fra en annen gang og inn til hennes gang. Hvor nærme de er å svinge inn i hennes gang aner hun ikke, men når de gjør det vil de se henne med en gang. På impuls hiver Line seg inn i den nærmeste dørnisjen og trykker ryggen så tett mot den lukkede døren som overhodet mulig. Hun er relativt liten, men om hun er helt skjult av dørkarmen aner hun ikke. Line kjenner hjertet hamre som besatt, det er nesten så hun er redd de skal høre det, mens hun prøver å stilne den plutselig hvesende pusten sin.

Stemmene kommer nærmere og nærmere. Line lytter intenst, men hun klarer ikke gripe fatt i ordene. De har en rar dialekt, og klangen av skoene deres mot gulvet blandet med den merkelige akustikken, gjør at samtalen bare blir en eneste stor julegrøt i Lines ører. Brått stopper både skritt og stemmer. Line holder pusten, men blir fortvilet over at hun ikke klarer å sette hjertet på pause også. Når hun hører den infernalske hjertedunkingen, må da de også høre det. En svak kremting fra gangen følges av et raskt og hardt «shss». Døren begynner å gjøre vondt i ryggen hennes, da den uventet gir etter og hun faller baklengs ned på et hardt stengulv. Kroppen hennes har knapt berørt gulvet før hun spretter opp og spinner rundt. Hun står i en ny bekmørk celle. Bak henne har skoene begynt å lage lyd igjen, så Line gjør det eneste hun kan komme på: Løper bak den åpne døren og kliner seg så tett opp mot steinveggen som mulig. «Hørte du noe?» hører hun fra gangen utenfor. «Njaaa, hva skulle det vært da? Det er kun oss her.» Stemmene er på vei inn døren da… «Der! Der! Ta den!» Ser de meg? Det høres ut som om et eller annet faller til gulvet med et stønn mens noen løper inn i cellen. Line stålsetter seg, men skjønner at han løp forbi henne og helt inn i cellen. De neste 10 sekundene føles som flere timer, og fylles fra ende til annen av en særdeles høytspillende bøtteballett. Hun skjønner etter hvert at det er noen som løper i cellen, og tydeligvis river ned både det ene og det andre på sin vei. Heldigvis holder han seg unna døren og området i nærheten av Line.

Omsider stopper bråket, og alt hun hører er en pustende og pesende hvesing. «Den slapp unna» sier den grovkornede stemmen. «Den kom ikke forbi meg» svarer den andre, som tydeligvis står i døråpningen. «Jo, det må den ha gjort, den er ikke her.» «Nei det …» Et skrik fyller rommet. «Vi har ikke tid til dette.» Begge går inn i rommet. Line hører at de holder på med noe, til lavlytte protester fra en tredje stemme. Etter hvert blir alt stille, de forlater rommet, og døren lukkes.

Anne ser forvirret rundt seg. Hvor kom vi fra? Alle trærne og buskene ser så like ut, spesielt med det tynne, tynne snølaget som ligger spredt her og der. På veien til jordkjelleren hadde hun fulgt Lukas uten å tenke på hvordan de skulle komme seg tilbake til Godset. Hun er turvant, men holder seg normalt til stier, og når hun forlater stiene har hun alltid et referansepunkt, som en fjelltopp i det fjerne eller en elv hun følger. Men ikke her. Solen står lavt over horisonten, snart vil det være mørkt. Anne kjenner hun begynner å bli nervøs. Mobilen hennes ligger innelåst i et skap sammen med de andres, så hun kan verken bruke GPS eller ringe ette hjelp. Martin og de andre vil selvfølgelig begynne å lure, og etter hvert lete etter dem. Både hun og Lukas er godt kledd, så de vil overleve en natt ute, men det vil bli kaldt og vondt. Lukas rusler like bak henne. Anne prøvde for litt siden å hinte til at han kunne vise vei, men Lukas svarte rett ut at han ikke ante hvor Godset var, så Anne kunne bare gå først. Derfor går Anne nå først med en påtatt selvsikkerhet. Hvordan skal dette gå?

I det fjerne skimter Anne lyset fra Godset, og hun puster omsider lettet ut. Solen gikk ned for litt siden, og skumringen er nå på vei over i natt, noe som ville gjort det umulig å finne veien hjem hvis de fortsatt hadde vært langt inne i skogen. Men hun klarte det – de er trygge igjen. Ved siden av henne holder Lukas på å segne om av trøtthet, så hun løfter ham opp, mens han tilsynelatende sovende legger armene om halsen på henne. Det minner Anne på hvor syk han har vært, og at selv om han nå er full av energi så tømmes batteriet hans raskt. Han er rett og slett ikke helt frisk enda.

Godset er stille. De andre må ha tatt en ekstremt tidlig kveld, utslitte av turen. Men hva med de to familiene som skulle komme i dag? Anne hadde trodd de og Martin ville være oppe. Og når var det toget deres skulle komme? Anne får Lukas i seng og setter et glass vann og et fat med en brødskive ved sengen hans. Han burde jo være skrubbsulten, men hun vil ikke vekke ham. Da han var dårligere sov han fryktelig mye, og han kan fortsatt sove lenge, så Anne tenker det bare er fint han tar en tidlig kveld.

Anne banker lett på Martins dør. Ingen svar. Hun prøver en gang til uten svar, før hun forsiktig åpner døren. Rommet er tomt. Hun kjenner en lyst til å fortsette inn i rommet, snoke litt, men tvinger seg selv ut igjen og lukker døren. Nede ved entreen igjen ser hun lappen. Hun må ha oversett den da de kom inn fordi hun var opptatt med Lukas. «Taxitjeneste» fulgt av et solsmilefjes. Gjestene må ha avtalt hentingen med Martin tidligere, eller kanskje ringt ham på mobilen selv om det ikke er lov. Nåja, det får så være. Skrubbsulten raider Anne kjøkkenet før hun synker ned i den myke og deilige sofaen i TV-stuen.

Anne banner intenst innvendig. «Lukas! LUKAS!» «Kom, det er helt trygt.» Det kan han umulig vite, men jordkjelleren har sikkert vært her i flere tiår eller enda lenger, så da står den forhåpentligvis noen minutter til. Og hvilket valg har hun egentlig? Hun kan ikke forlate ham. Men hvis hun går inn og den raser sammen vil ikke Martin og de andre ha sjans til å finne dem i tide. De vil dø begge to. Anne tar det eneste valget hun føler hun kan ta og småløper ned trappen.

På bunnen blir hun stående stille mens øynene venner seg til mørket. Hun tar et steg til siden for å la litt mer av dagslyset sildre ned trappen og inn i jordkjelleren. Når Anne etter hvert ser konturene av rommet, blir hun overrasket. Hun forventet en potetkjeller med noen gamle, tomme kasser, og kanskje en hylle til litt utstyr eller hva de nå hadde bruk for før i tiden. Men nei. Dette ser mer ut som en gammel bolig. Rommet er lite, men rommer likevel mye. En seng i et hjørne, et lite arbeidsbord med tilhørende stol langs den andre veggen. Det henger også noe på veggene, plakater eller bilder, men det er for mørkt til at Anne kan se hva de viser. Midt i rommet er en tykk, rund trestokk som går fra gulv til tak. Den virker provisorisk, noe som gir Anne følelsen av at jordkjelleren kan ramle sammen når som helst. Lukas står ved arbeidsbordet og prøver å holde noe opp mot det lille lyset som er der inne. «Jeg tror det er et kart. Men det er for mørkt, jeg skulle hatt lommelykten på mobilen min. Kanskje det ikke er en så god ide at det er mobilforbud på Godset?» Anne skal til å si at det ikke er et mobilforbud, snarere en tilrettelegging for å være til stede med de rundt seg og koble helt ut, men setter seg i stedet ned på huk, slik at ansiktet hennes kommer på høyde med Lukas’. «Hør. Vi kan ikke bli værende her. Vi kan få taket i hodet, og du vet hva det betyr?» Hun ser Lukas’ ansiktsuttrykk endre seg, han vet så altfor godt hva det betyr, og hun angrer på det hun sa. Men det er bedre at hun sårer ham enn at de får taket i hodet. Anne legger armene rundt Lukas og gir ham en klem han gjengjelder inderlig – før hun løfter ham opp og bærer han ut av jordkjelleren, fortsatt klemmende.

Line løper mot døren og tar tak i den for å trekke den opp igjen, men døren nekter. Line spenner beina mot gulvet og bruker alle kreftene hun har, kjenner at hun så vidt klarer å holde døren på stedet hvil. Men så snart hun slakker litt av, begynner døren sakte, sakte å lukke seg selv igjen. Line skjønner at hun ikke vil klare å åpne døren igjen, og at det eneste hun kan gjøre er å hente sekken. Så hun slipper døren, løper mot sekken, tar tak i den og snur seg for å løpe ut døren. Men i stedet ender hun på gulvet. Det gjør vondt. Snublet hun i sine egne bein? Line reiser seg og tar tak i sekken igjen. Den sitter fast. Hva? Sekken er ikke til å rikke. Hvor la jeg mobilen? Siderommet! En tursjokolade; Line stapper den, med papir på, mellom tennene, aldri godt å vite når man trenger litt energi; og holder sekundet senere rundt mobilen. Den gamle mobilen. Hvor er den nye? Det andre siderommet? Ja! Hun kjenner hånden legge seg rundt den. Line snur seg, døren er nesten lukket. Hun løper mot døren, vrir seg sidelengs for å komme gjennom den smale åpningen, smeller mot dørkarmen og stuper ned på gulvet i gangen.

Line ligger på gulvet noen sekunder, kjenner hjertet hamre og en slags eufori strømme gjennom kroppen. Det gikk! Mens kroppen roer seg, setter hun seg sakte opp. Både hender og munnen er tomme. Den gamle mobilen ligger til høyre for henne, hun kryper bort til den. Det er en gammel Nokia 3410, Mamma hadde foreslått at de skulle klare seg uten apper i desember og hadde rotet frem denne fra Onkels dinosaurlager. Line hadde motvillig gått med på det, men hadde likevel smuglet med seg iPhonen. Hvor er den? Hun ser seg rundt. Ingen iPhone. Hun må ha mistet den i fangehullet da hun krasjet med dørkarmen. Line reiser seg og legger hånden på dørhåndtaket, men hun vet allerede svaret. Døren er ikke til å rikke. Jaja, det er bare å ringe etter hjelp med Nokiaen da. Line ser på skjermen. Den er død. Skrudde jeg den av tidligere? Line kan ikke huske at hun gjorde det, men det må hun ha gjort. Hun trykker inn på-knappen så skjermen våkner til liv. De to Nokia-hendene håndhilser på hverandre, uendelig tregt. Pinkode. Idiotdinosaurmobilen krever pinkode. Pinkoden er … Det står stille for Line. Hvorfor kunne ikke mobilen kjent igjen ansiktet hennes, eller i det minste fingeravtrykket hennes? Koden er enkel, tror hun, noe hun lett burde husket. Bursdagen hennes? Hun prøver. «Feil PIN-kode. 2 forsøk igjen.» Line begynner på et nytt forsøk, men stopper etter to trykk. Hun aner ikke hva koden er, dumt å kaste bort et forsøk til. Håper i stedet koden dukker opp i hodet hennes senere.

Line legger mobilen i lommen og plukker opp sjokoladen. Både adrenalinet og den verste nysgjerrigheten har lagt seg. Hvor er Mamma og Pappa? Og hva skal jeg gjøre nå. Line prøver de nærmeste dørene, men de er alle låst. Merkelig nok er hun ikke redd, det er hun på mange måter ferdig med, hun kjenner i stedet nysgjerrigheten stige. Et øyeblikk er hun redd for Mamma og Pappa, men de har det sikkert bra begge to. Line selv hadde det jo bra. Bortsett fra at hun var fanget da. Så de har det sikkert bra de også, for nå i det minste. Kanskje er de bak to av disse dørene, eller kanskje de er et helt annet sted. Line lurer på om hun skal rope på hjelp, eller hamre på dørene, da hun plutselig synes hun hører noe. Line stilner tankene og lytter. Ganske riktig, i det fjerne lyder svake skritt og stemmer.

Anne skjønner allerede idet hun tenker tanken at fantasien er i ferd med å løpe løpsk, og sier igjen til seg selv at det må være Martins spor. Hvordan kunne hun glemme å spørre ham under frokosten? Bak busken ved vinduet er det et større, avlangt parti som er trykket ned. Nesten som om noen har stått tett inntil vinduet, for så å kaste seg ned bak busken for å ikke bli sett. Nei, Anne ler litt av sin egen tåpelighet. «Hva ler du av?» spør Lukas, som plutselig er bak henne. «Jeg ser bare på gresset.» Anne peker vagt rundt seg. «Den avskyelige snømannen! La oss følge sporene hans!» Først da ser Anne at det faktisk er noe som kan ligne på spor fra busken i retning skogen. Sporene er utydelige, og enkelte steder ser det ut som om hvem-det-nå-er har gått med bare en eller en halv fot, hvis det da i det hele tatt er spor og ikke tilfeldige variasjoner i snøen og gresset. Snølaget er rett og slett for tynt til at det har blitt laget skikkelige spor, dessuten har den lave solen truffet deler av bakken og laget grønne smelteflekker hist og pist. Det kan like gjerne være fantasien som løper av sted med dem. Men så lenge de har det gøy, hvorfor ikke?

Lukas småløper av gårde med Anne like bak. Når de kommer inn i skogen blir det enda vanskeligere å følge sporene, siden trærne gjør at det er enda mindre snø på bakken. Anne tenker etter hvert at Lukas’ fantasi har tatt fullstendig overhånd, men de fortsetter så lenge han har det gøy. «Se!», sier han plutselig. Anne tror først det er enda mer fantasi, men så ser hun også det. Mellom trærne, en liten fotballbanes lengde foran dem, er det noe som ser ut som en liten hytte.

Lukas løper som besatt med Anne mer avmålt like bak, og snart er de foran hytten. Eller hytte og hytte, jordkjeller er mer beskrivende. Fronten består av en heller falleferdig steinmur og en merkelig velholdt dobbeltdør. Sidene og den bakre delen består i sin helhet av gress, jord og småbusker som hever seg opp fra terrenget som en liten haug. Døren tilter svakt bakover og er ganske stor sammenlignet med den bakre delen av haugen. «La oss gå inn.» Lukas ser ivrig på henne, men Anne ser tvilende tilbake. Det var en gård på eiendommen tidligere, så det gir mening med en jordkjeller, men hvorfor her? Hun ser seg rundt. Det er jo ingenting i nærheten og altfor langt til Godset, men den gamle gårdsbygningen lå kanskje ikke der Godset nå ligger. Og er den trygg? For en ironi om Lukas skulle overleve kreften bare for å moses eller kveles i en jordkjeller. Lukas ser bedende på henne, og hun vet hun ikke klarer å stå imot. «Vi kan åpne og se, men ikke gå inn. Vi vet ikke om det er trygt.» Anne lener seg frem og tar tak i den ene delen av dobbeltdøren, men uten at hun klarer å rikke den. Siden døren tilter svakt bakover, må hun også løfte litt av dørens vekt for å få den opp. Hun kjenner Lukas ta tak rundt livet hennes og prøver å dra henne bakover. Anne må smile av iveren hans og tar i av all kraft hun også. Døren flyr brått opp og Anne og Lukas ramler bakover og lander i gresset. Et øyeblikk tror Anne døren ble åpnet innenfra, noe som gir henne totalpanikk, men hun skjønner straks at de åpnet døren selv, og falt bakover da hun glapp dørhåndtaket. Anne får på egen hånd vippet opp den andre delen av døren. Innenfor er en bratt og kort steintrapp. Nedenfor trappen ser de litt av et jordgulv, men på grunn av vinkelen ser de ikke hva som er i jordkjelleren. Lukas skal til å gå ned trappen, men Anne griper ham i armen. «Vi vet ikke om det er trygt Lukas. La oss lukke døren og gå tilbake.» Lukas sukker og sier «OK» – så Anne slipper armen hans, bare for å se ham pile ned trappen.