En julekalender

Solen hadde gått ned, men i lyset fra pottemakerens sfgklifakkel beveget de seg lett i retning plattformen. Plutselig bråstoppet Humledår og lyttet febrilsk. Haré og Sture ble stående urørlige bak ham. Med et ble det bekmørkt. Humledår hadde slukket fakkelen og hvisket mens han snudde seg mot dem: ”Hører dere den lave, messende klagingen i det fjerne? Denne delen av Hundrebakkeskogen er fra tid til annen hjemsøkt av tussiladder.” Haré frøs nesten til is – at disse laddene var den desidert farligste laddetypen var noe alle visste. Pottemakeren tok godt tak i Haré og Sture, og før de visste ordet av det lå alle tre med ansiktene presset ned i det tynne snølaget.

Noen timer senere stod Haré og Sture foran et nytt hus. Høysåta hadde bedt dem oppsøke den harry pottemakeren Humledår – han hadde nemlig laget noe for pakkmedisterkyrne for ikke lenge siden, og visste kanskje hvor de var å finne. Sture banket på døren, og et øyeblikk senere ble den åpnet av en gammel mann med et ungt og distré utseende. Da Haré fortalte at de var på utkikk etter noen medisterkyr, stirret Humledår skeptisk på dem før han ba dem inn. Det viste seg at pottemakeren produserte mye mer enn bare potter, og hele huset var fullt av blant annet sfgklibrett, sfgklistatuer, sfgklidatamaskiner og sfgklieiffeltårn. Humledår fortalte at han på oppdrag fra pakkmedisterkyrne hadde bygget en plattform et godt stykke lenger inne i skogen, og at han kunne vise dem hvor den lå.

Etter at Kong Karl gjentatte ganger hadde understreket at de ikke under noen omstendigheter måtte nevne hanekamhaugen for Høysåta, hun var nemlig utrolig sjalu på hanekamhaugen, gikk de alle tre rundt til andre siden av huset. Høysåta bestod av en blanding av nytt og gammelt høy, var et var et par meter høy, én meter bred og stod midt på gressletten foran huset. Kong Karl presenterte dem for hverandre og forklarte hva de var ute etter. Fra et sted dypt under det ytterste høyet på Høysåta, kom et langt sukk før hun utbrøt: ”Hva synes dere om den røde, unge, formfulle hanekamhaugen da?” Sture sa hurtig: ”Hvilken hanekamhaug?” og Høysåta forklarte tilfreds hva de burde gjøre.

Den truende mannen brølte med en klagende stemme: ”Jeg er Kong Karl av Hagen! Hvem er det som tramper over mine leirstein-fliser?” Haré gjenvant taleevnen og fikk fortalt at det var bakermester Haré og hans assistent Sture som var på utkikk etter en flokk mistenkelige pakkmedisterkyr. Kong Karl stirret på dem før han utbrøt: ”Bakermester! Jeg kjente deg ikke igjen med en gang, men jeg har jo sett bildet ditt i avisen mang en gang.”

Kong Karl la fra seg våpnene og hilste varmt på dem begge. Dessverre hadde han ikke sett noe til kyrne, men han forkarte at Høysåta kanskje kunne hjelpe dem. Hun fikk nemlig med seg det meste som foregikk i området.

Sture og Haré kom ut på en liten lysning. Foran dem lå et veslevoksent hus omgitt av en nydelig, snøfri hage. Hagen inneholdt blomster i all slags farger. Midt i blant dem var en liten gjeddedam med grønt siv pent dandert i nesviken, og en liten flokk gjess lå og hvilte seg på en fager rød hanekamhaug. Veien fra porten til huset var dekket med nypolerte leirstein-fliser og gjerdet rundt hagen var besatt med mykt vollskum. Det eneste som forstyrret det ellers så nydelige bildet, var et sandberg som lå halvveis skjult under noen druebusker. Sture undret seg høylytt over hvordan noe slikt kunne finnes så langt oppi lien mens Haré åpnet porten inn til hagesæteren. Med et ble husdøren slått på vidt gap og en passe tykk og irritert mann i sin beste alder kom brasende ut. Mannen hadde en hevet hallerake klar til hogg i den ene hånden, og en sylskarp werp i den andre hånden. Haré prøvde febrilsk å si noe, men han fikk ikke frem et eneste ord.

Haré forklarte raskt hvorfor de var i skogen og Sysselmannen nikket forståelsesfullt. Han var ikke særlig glad i alle pakkmedisterkyrene som hadde trakket gjennom området i det siste, og var bare glad til for å kunne hjelpe. Dessverre hadde ikke Sysselmannen selv sett kyrne denne dagen, så han ropte på sine to assistenter Pins og Pans. Noen minutter senere dukket de to søte vortesvinene opp mellom buskene. Pins og Pans mente å ha sett kyrne noen kilometer lenger øst, og etter å ha blitt fortalt veien la Haré og Sture avgårde med nytt mot – medisterkyrne skulle oppspores, koste hva det koste vil.

Nissan stod i varemottaksrommet mens han klødde seg fornøyd i skjegget. Gårsdagens anbudsrunde hadde krevd nesten alt han hadde igjen av sine spesialingredienser, men nå hadde han snart nok forsyninger til å holde det gående til over nyttår. De små hjelperne svinset og svanset effektivt rundt i lokalet for å plassere varene i de riktige hyllene. Nissan mente han var en habil baker, men uten disse varene hadde han ikke hatt en sjanse til å vinne anbudet. Nå når han hadde fått fotfeste i Kmick, var det neste steget resten av Europa og deretter USA. Med sin effektive akkurat tidsnok strategi og vidunderlige bakst, ville snart hele verden ligge for hans føtter. Nissan frydet seg virkelig, og satt i gang med sin særegne ho ho ho-latter.

Noen raske steg senere stod de rett bak mannen, som ikke så ut til å høre dem, og Sture sa friskt og freidig ”Hallo, hva holder du på med?”

Mannen snudde seg brått og rasende mens han snerret: ”Hva jeg holder på med? Jeg holder aldri på med noe! Jeg sysler med ting. Jeg er nemlig Sysselmannen i skogen, og ikke en hvilken som helst papirflyttende byråkrat.”

Etter utblåsningen roet Sysselmannen seg noe ned, mens han så granskende på de forfjamsede ansiktene deres. ”Jeg har nettopp kommet tilbake fra årets Sysselmannkonferanse på Svalbard, og hva møter meg så her? Jo, noen har vandalisert disse buskmennbuskene. Selv om de er menn, er de også busker, noe ikke alle husker på. Men, men, dere er ikke her for å snakke om dette. Hva kan jeg hjelpe dere med?”

Øynene hans mildnet før de plutselig glimtet truende. ”Det er vel ikke dere som er vandalene?”

Sture og Haré småjogget langs sporet og endte fort opp i den store Hundrebakkeskogen. Sporene slynget seg mellom store mektige juletrær og små fyldige dvergbusker, dypere og dypere inn i skogen. Haré begynte å bli bekymret. Han hadde aldri vært så langt inne i Hundrebakkeskogen, og snø fra trær og busker, i kombinasjon med en kald bris, hadde snart hvisket ut alle sporene. ”Hva gjør vi nå?” spurte Haré, mens han irritert innså at han hadde hatt rett: Å grave i Nissans ting kunne umulig føre noe godt med seg.

”Hør!”, sa plutselig Sture. Haré spisset de lange ørene, og ganske riktig – det var noen i nærheten som snakket. De begynte å bevege seg mot lyden, og der, der mellom trærne kunne de plutselig skimte en mann.

De kunne ikke høre så mye som en musevise fra bakgården, og skjønte skuffet at de var for sent ute. Slukøret begynte de å tusle hjemover da det slo Haré at det hadde jo snødd i natt! Og ingenting setter så gode spor i snø som tunge pakkmedisterkyr. De løp bort til den lukkede porten og ganske riktig; helt ferske medisterkyrspor. Heldigvis var det få andre som hadde vært ute i denne delen av byen etter snøfallet, og det var derfor lett å følge sporet.