En julekalender

Sture fór opp og utfordret Trollmann til julegrøtspisekonkurranse. Trollmann hadde mest lyst til å spise Haré i dette øyeblikk, men det var lenge siden sist han hadde konkurrert, og derfor aksepterte han den lille bakerguttens utfordring. Hvis Sture vant, skulle de få gå fri og ta med seg motgiften til Trollmanns heksekunster, og hvis Sture tapte måtte de godta å bli spist. Trollmann hentet 3 store gryter med grøt fra loftet, og snart var konkurransen i gang. De spiste og åt og fortærte og la i seg og spiste enda mer. Grøtsvetteperler begynte å piple og magesekkene å svulme, og Haré måtte stadig komme med nye grøtgryter. Etter å ha skuflet et løvtynt grøtlag i seg med den store tresleiven eksploderte plutselig Trollmann. Kroppsdeler fløy til alle kanter og Haré og Sture ble begge dekket av halvtygget grøt. De smilte fornøyd mens de børstet av seg grøten – trollet kunne jo ikke vite at Sture hadde falt i julegrøtgryten som liten, og derfor kunne spise uendelig mye julegrøt. Haré grep motgiften og de stormet ut av huset. Det begynte å lysne, noe som betydde at Nissan snart ville kjøre ut den første julebakstleveransen og forårsake masseforheksing. ”Hvordan skal vi komme oss til Nissans hus?”, spurte Sture fortvilet. Men heldigvis visste Haré råd – han hadde nemlig hørt historien om julegavemaskinen og det vidunderligste, og brølte ”ADOLF!” Bare minutter senere kom reinsdyret flygende over tretoppene. Adolf hadde tidligere dratt nissesleden, men pga noen krigsgreier for en tid tilbake passet ikke lenger navnet hans så godt til den jobben, og han hadde flyttet til Kmick for å pensjonere seg.

 Adolf kunne bare fly med én av dem om gangen, og siden Sture var fortung etter grøtspisingen, var det Haré som satt seg på Adolfs rygg. Kort tid senere landet de på Nissans tak. Adolf fløy videre for å hente politimester Krabbetre og den forheksede julebakstinspektøren Bastian Hermansen, mens Haré klatret ned pipen. Haré kom ned i en stor og tom stue, og listet seg forsiktig i retning av en mengde kaotiske lyder. Etter å ha passert et par tomme rom kom Haré frem til rommet med alle lydene. Han kikket hurtig inn i rommet, og så Nissan og de små hjelperne gjøre leveransen av forhekset julebakst klar til utkjøring. Haré benyttet seg av en antikk dørblokkerer, som tilfeldigvis stod like ved, og sperret døren. Fra den andre siden av døren kunne han høre Nissan banke som besatt, men det nyttet ikke – døren var for solid.

 Ikke lenge etter ankom politimester Krabbetre og inspektør Hermansen. Inspektøren fikk umiddelbart motgiften, og innså at Nissan hadde vunnet anbudet takket være juks og bedrag. Følgelig ble Haré utpekt som årets leverandør av julebakst i Kmick, mens Nissan ble fraktet til politistasjonen av Krabbetre. Det viste seg at Nissans små hjelpere også var forheksede – de var ganske enkelt fattige asiater som hadde reist til Europa i håp om et bedre liv, men i stedet endt opp som julebakstslaver hos deres medasiat Nissan. Siden Haré nå lå på etterskudd med produksjonen, ansatte han like godt alle de små hjelperne som ekstrahjelper ut desember.

 Litt senere samme dag var Haré og de små ekstrahjelperne i full gang med julebakstproduksjonen. Like etter dukket Sture opp. Han hadde vært for fortung til at Adolf hadde klart å bære ham, men heldigvis hadde han funnet en rød tråd ved plattformen som hadde vist ham den korteste veien ut av skogen. Sture hev på seg bakerklærne, mens Haré smilte bredt og tenkte: Dette er livet. Gjøre det man elsker, sammen med sin beste venn, for å glede andre.

Epilog

Litt senere denne desembermåneden, nærmere bestemt på julaften, satt en stor skikkelse midt i Hundrebakkeskogen og koste seg med julegrøt. Heldigvis er det naturligvis slik at om et troll skal være for evig sprukket som følge av julegrøtspising, er han nødt til å ha funnet mandelen i grøten. Og det er det jo ikke alltid han gjør…

Etter at de alle hadde blitt varme i trøyene, bestemte Haré seg for å fortelle hva besøket skyldtes. Han begynte med å berette om det tapte julebakstleverandøranbudet, fortsatte med den mistenkelige pakkmedisterkyrvareleveransen til Nissan, og prøvde så godt han kunne og unngå lange sammensatte substantiv i resten av fortellingen som ledet frem til trollplattformen. Trollmann nikket, og fortalte at medisterkyrne ikke var ved plattformen nå, men at han selv var involvert i saken. Byggingen av plattformen hadde nemlig kostet langt mer enn han hadde trodd, og han hadde satt seg i dyp gjeld til medisterkyrmafiaen.

Alle vet jo at man ikke kan spøke med denne typen kyr, og da de tilbød ham en avtale hadde han takket ja. Nissan var en partner av mafiaen og dersom Trollmann hjalp ham med å vinne anbudet, ville de slette gjelden hans. Siden Trollmann en gang i tiden hadde spist en heks, var han i stand til å utføre heksekunster, og han hadde produsert en ingrediens som fikk alle som smakte Nissans heslige makkverk bakverk til å synes produktene var helt vidunderlige.

Haré ble rasende av historien, og krevde umiddelbart at Trollmann skulle omgjøre heksekunstene. Trollmann grep hurtig Haré i begge skuldrene, og mens vannet i munnen hans rant ned i Harés hår sa han: ”Min favorittrett: Sinte personer som fremsetter krav.”

I løpet av et par sekund kom skikkelsen seg opp av stolen og ut av huset. Haré og Sture stirret overrasket opp på et fire meter høyt troll. ”Har dere ikke lært at det er uhøflig å stirre”, sa trollet og inviterte dem inn. Huset var i bunn og grunn ganske koselig, med bilder av både et perfekt og stolt berg og trollmor og de åtte ungene. Det viste seg at trollet het Trollmann, og at han hadde flyttet til den nybygde plattformen i Kmick fordi trolljakten i Norge hadde blitt trappet opp i det siste. ”Men hvorfor bor du i et hus og ikke i en hule? Er ikke det risikabelt med alt dagslyset?”, ville Sture vite. Trollmann så irritert på Sture før han svarte: ”Hvem ville ikke velge et fint og varmt hus med god utsikt fremfor en rå og fuktig gammel hule? Skulle nesten tro du hadde all din trollkunnskap fra eventyr.”

Det var en enorm avstand mellom trinnene i stigen, og Haré og Sture måtte bruke hendene til hjelp for å komme seg opp. Da de nesten var på toppen stakk Haré hodet over kanten for å se hva som ventet dem. I det dunkle lyset fra månen så han først kun plattformgulvet, men så … Noen titalls meter lenger borte, midt på plattformen, stod det noe som – måtte være et hus med et opplyst vindu. Haré og Sture kravlet over kanten på plattformen og ålte seg bort til husveggen. De lå rett under vinduet og pustet nervøst, før Haré så forsiktig, så forsiktig beveget hodet opp mot og over vinduskanten. Der inne satt det en skikkelse foran peisen i en gigantisk lenestol. Haré skottet som forhekset på ham. Plutselig snudde skikkelsen seg og stirret rett på Haré.

Pottemakeren begynte å gå fra tre til tre mens han banket rytmisk på trestammene. På det 24. forsøket lyktes han – et stort stykke av barken på treet spratt ut og et kontrollpanel åpenbarte seg. Humledår tastet hurtig inn en kode, og håpet at den ikke var blitt endret siden han bygget plattformen. Da han hadde tastet inn det siste tallet hørte de en lyd over seg, og en gigantisk stige kom mot dem fra oven. Humledår fortalte at han dessverre ikke hadde tid til å følge dem lenger – det var nemlig mange som ønsket seg sfgklipotter til jul, og han hadde enda ikke fått produsert nok. Haré og Sture takket for hjelpen og gikk mot stigen.

Sture, Haré og Humledår lå totalt utkjørte på bakken og hev etter pusten. Haré kom plutselig på at han fortsatt hadde ansiktet fullt av små svarte hår, og børstet dem irritert vekk. Heldigvis hadde ikke løpeturen ført dem for mye i feil retning, og etter kun noen timers gange var de fremme ved plattformen pottemakeren hadde bygget for pakkmedisterkyrne. Byggverket var stort som en liten fotballbane og stod stødig på fire tykke ben høyt over dem. Pottemakeren så seg rundt i lyset fra fakkelen og sa: ”Det er et skjult kontrollpanel her et sted, men jeg husker ikke helt hvor…”

Et øyeblikk håpet Haré at tussiladdene ikke hadde hørt ham, men da klagesangen stoppet skjønte Haré at de hadde oppfattet nyset. Tussiladdene satte kursen rett mot dem, og klagesangen begynte nå på et nivå av bibelske proporsjoner. Før Haré visste ordet av det løp han som en gal bak Sture og pottemakeren. Laddene var hurtige og nærmet seg faretruende, men heldigvis hadde Humledår flere potter i ermene. Med stor presisjon og kraft kastet han en gullrekke med minipotter mot laddene mens han løp baklengs og tok salto over buskene og mellom trærne. Minipottene sinket ikke tussiladdene spesielt, imidlertid klarte Haré og co, på samme måte som mennesket i lang tid har klart å løpe fra dinosaurer og andre historiske og nålevende arter, å riste laddene av seg.

Den stadige jamringen ble sterkere og sterkere etter hvert som tussiladdene nærmet seg. Pottemakeren fant en buskmannbusk som var stor nok til å skjule alle tre, og med litt om og men fikk de ålet seg under og mellom grenene. Pottemakeren og Sture fant seg godt til rette, men Haré var spesielt uheldig og fikk hele ansiktet fullt av små, svarte hår som falt av grenene. Naturlig nok skjedde det som pleier å skje i slike situasjoner: Harés nese begynte å klø akkurat i det de kunne skimte det første av de uklare, halvveis flygende laddene. Haré klødde seg hardt på nesen og prøvde desperat å holde det inne, men etter noen timelange sekunder måtte han gi etter, og et høyt nys fikk hele busken til å riste.